Ikke fullt så smart smarthus

NAMDALSAVISA

Kjære Ikea – jeg har et forslag til dere og vår strømnettleverandør Hafslund: Dere bør ta en prat.

Det hele startet ganske uskyldig. Svigers kom på besøk i Oslo, og vi fikk en kjærkommen avlastning i en rotete hverdag med mye glede, men også lite søvn. Vår snart to år gamle datter driver og får tenner, og det er ikke en fullstendig optimal match med foreldrenes behov for søvn. En optimal match var det imidlertid at svigers tok turen fra Grytøya i nord, og kom ned for å avlaste oss litt i småbarnstilværelsen.

Vi bytter på å legge dattera, og det fungerer i varierende grad. Av og til synes hun det er helt fantastisk at det er akkurat jeg som skal legge henne, mens andre dager er det en ufattelig tragedie. Vi skjønner fortsatt ikke helt hva som utløser det ene eller andre. Men; den første kvelden etter at svigers var ankommet, tenkte jeg det var trivelig om det ikke ble så mye drama da vi skulle legge henne. Så på vei inn på badet for å pusse tennene, ga jeg etter da hun pekte på «Bade bille?».

Dette er et par rosa badebriller som ble gjenglemt da en venn av henne var på badebesøk, og de badet sammen i badekaret vårt. De rosa badebrillene lå trygt utenfor hennes normale rekkevidde, men da hun så dem og ba om å få leke med dem, tenkte jeg det var en lav pris å betale. Det var tross alt tannpuss og legging på gang. Som forventet ble det ingen gråt (eller hylskriking), og hun var i veldig godt humør da hun ga Mamma, Mojmoj og Mosha en nattaklem.

Lesing før legginga gikk også fint, og etter et vers av «So ro» bikket hun mot senga, og jeg tenkte at «Nå har svigers sett hvor greit det går å passe henne». Deretter prøvde jeg forsiktig å lure badebrillene ut av grepet hennes. Da viste det seg at hun tydeligvis ikke var så trøtt allikevel, for svømmebrillene skulle hun tydeligvis ha med seg inn i drømmeland. Dette var ikke helt etter planen, for brillene var akkurat slik at hun kunne få båndet rundt halsen og kveles (Og som en normalt småparanoid småbarnsforelder tenkte jeg at dette ikke var trygt). I tillegg var ikke brillene våre, og det verste var at hun kan gnage ganske aggressivt på dem. Så jeg slokket lyset og ventet noen minutter utenfor soverommet før jeg listet meg inn, og fikk lirket badebrillene ut av senga.

Så langt, så vel. Etter hvert køyet også vi voksne, men midt i min dypeste søvn på lenge (for jeg visste at svigerfar skulle ta henne når hun våknet kl. 05), blir jeg vekket. Klokka informerer meg om at den var 01:19, og jeg skjønner ingen verdens ting. Dattera våkner normalt ikke midt på natta. Da må det være noe helt ekstremt, som veldig vondt i tennene eller sykdom. Jeg klarte til slutt å komme meg ut av senga og inn på barnerommet.

Her må jeg skyte inn at vi har et lite prosjekt gående basert på smart-pærene fra Ikea, nærmere bestemt trådfri-serien. Trådfri-pærene er så smarte at du kan be lyspæra slå seg svakt på for eksempel kl. 06:30, og så gradvis dimme seg opp fram til kl. 07. På den måten kan du enklere kommunisere med et barn som ikke har så rikt vokabular: Om lyspæra ennå ikke lyser er det natt, da må du sove videre. Om den lyser er det dag, og da får du opp og leke. Dette fungerer til vanlig veldig fint.

Det som ikke fungerer så bra er om lyspæra plutselig begynner å lyse midt på natta. Og det var da jeg kom på at jeg hadde fått en tekstmelding fra Hafslund tidligere på dagen: «Vi kommer til å skru av strømmen sånn rundt klokka 01.» «Jaha», hadde jeg da tenkt. «Det har vel ingenting å si – vi skal jo ikke foreta oss noe kl. 01?».

Da visste jeg ennå ikke følgende: Dersom strømmen går, har Ikea Trådfri som standard at de skrur seg på med full styrke når strømmen kommer på igjen.

Takk skal du ha. Det betydde nemlig at da jeg kom inn på barnerommet midt på natta, var lyset skrudd på full styrke, og hadde vært det i minst 19 minutter. Lyset hadde stått på så lenge at dattera hadde våknet, og skjønt beskjeden slik vi hadde lært henne: «Nå er det lys, da er det mårra!».

Jeg skrudde umiddelbart av lyset, løftet henne opp og bysset henne til ro igjen. Katastrofen var nesten avverget i det jeg la henne tilbake i senga. Hun kom seg på plass, og var i ferd med å sovne i dét hun oppdaget hva som hadde skjedd:

«Bade bjille?».

Ånei.

«BADE BJILLE?!»

Åneiåneiånei.

«BAAADEEE BJIIILEEEEEEEE!!!».

Det var helt uaktuelt å gå ned og hente badebrillene. Hun ville enten bli kvalt av dem, eller i beste fall gnage dem i stykker før vi fikk levert dem tilbake. Jeg forsøkte å gi henne en dukke hun vanligvis bruker å ha med i senga.

«NEEEI! BADEBJILLE!!!»

Tre timer med hylskriking, bæring, gråt og protester senere sovnet hun. Jeg sovnet også – et par timer før jeg måtte opp for å dra på jobb. Men kjære Ikea:

Kan dere lage en småbarnsfamiliefunksjon på smartpærene deres? Sånn at vi får beholde nattesøvnen selv om vi har pærene på barnerom? Og Hafslund: I smart-hjemmenes tid kan det være å foretrekke at dere kutter strømmen mens vi er på jobb, og ikke midt på natta.

Takk for meg.