NA-SPALTISTEN

«Dette burde du lese!»

  Foto: Image Source/Anthony Marsland

NAMDALSAVISA

Når jeg forteller kjæresten min at jeg står opp klokka sju selv om forelesninga ikke begynner før klokka tolv, flirer han høyt inn i telefonen. «Ingvild, du er student! Slapp av litt, da!» Og han har et godt poeng.

For nå skal jeg komme med en innrømmelse: Jeg lider av dårlig samvittighet-syndromet. Det er en psykisk sykdom som gir utslag i at jeg bruker store mengder mental energi på å overtenke de minste ting. Jeg får dårlig samvittighet for alt! I timevis kan jeg fundere om jeg formulerte meg hyggelig nok i en tekstmelding, eller om jeg var for rett fram da ei venninne spurte om råd, om jeg kommer til å stryke på eksamen fordi jeg forsov meg halve dagen i går, eller om jeg skal eller skal ikke … eller skal … eller skal ikke dra på det arrangementet. Tusen valg og tusen dårlige samvittighetstanker!

Så jeg har prøvd å finne ut hvorfor jeg er slik. Er jeg et fryktelig menneske når jeg går rundt med dårlig samvittighet fordi jeg heller ble hjemme og så den siste episoden av Paradise i stedet for å dra rumpa ut av huset og trene litt? Hva med når jeg ser meg nødt til å takke nei til en invitasjon?

Det handler jo null prosent om at jeg ikke har lyst, men hundre (eller ganske mange i hvert fall) prosent om at det enten ikke klaffet eller at man ikke er i form eller at det er så himla travelt, hallo!

En dag jeg gikk hjem fra skolen, kom jeg over en sjarmerende kafé i en trang sidegate. Det første jeg tenkte på, var den stakkars bankkontoen min som ikke blir særlig fornøyd hvis jeg bruker opp hele stipendet mitt på kaffe latte. Snusfornuftig fortsatte jeg hjemover. Men så snudde jeg meg.

Burde jeg unne meg et kafébesøk? Nei, jeg burde egentlig gå hjem og heller lage en hel middagsporsjon for de samme pengene.

Men det var nettopp på denne kaféen at det gikk opp for meg hvor ofte jeg har dårlig samvittighet for ting. Jeg klandrer meg selv fordi jeg ikke er like sosial, intelligent, utadvendt, aktiv, engasjert, hjelpsom, løsningsorientert og på «hugget» som jeg kanskje burde være. Jeg får dårlig samvittighet for å bruke en femtilapp på egoistisk kafékos!

Overalt står det hvordan du burde spise, hvor du burde legge ferien og ikke minst 10 ting du burde gjøre på dette feriestedet og 10 spisesteder du burde teste ut. Hvem har ikke vært i en bokhandel og blitt pepret full med setninger som «denne burde du lese» eller åpnet en nettleser og blitt oppfordret til å begynne å se på den siste sesongen av en TV-serie. Det er så mye vi burde gjøre!

For jeg burde jo tross alt melde meg inn i tretti ulike studentorganisasjoner her jeg bor, og jeg burde helst trene et par ganger i løpet av uka, og jeg burde i hvert fall spise nokså sunt! Og for ikke å bli helt amøbe på den sosiale fronten, så burde jeg snakke med minst femti ulike personer i løpet av en dag, og jeg burde ringe noen for å snakke om mine innerste følelser og jeg burde lære meg noe nytt for ikke å bli dement og jeg burde bli kjent med den nye byen jeg bor i og jeg burde sende postkort eller meldinger til folk som bor langt unna og jeg burde ringe de oftere og jeg burde ….

Er det bare jeg som blir sprø av denne dårlige samvittigheten? Er det bare jeg som stresser over den buksa jeg aldri får lappet? Eller de vaflene jeg faktisk aldri har stekt til naboene selv om jeg ofte har tenkt på det? Hva med den kronikken som burde vært skrevet om det temaet du tenkte på i fjor en gang? Kjelleren du egentlig burde begynt å rydde i for lengst? Morgenjogginga som aldri har blitt en fast rutine? Pizzaesken som avslører hvor lite kreativ du er på kjøkkenet? Historier du ikke fortalte, men som du burde ha fortalt? Bøker du burde ha lest? Filmer du burde kjenne til? Aviser du burde abonnere på?

Mamma var en gang på et foredrag i Lierne, hvor det blant annet handlet om all denne «burdinga». Foredragsholderen sa at dette må vi nesten slutte med, og heller fokusere på hva vi faktisk skal. Hva er det du skal i dag, som du gleder deg til og som du vet at du klarer å gjennomføre?

Så nå har jeg funnet ut hva jeg skal gjøre med den dårlige samvittigheten min: Jeg skal begynne å si til meg selv at det er godt nok! For hvis det er så mange ting som vi burde gjøre, blir det liten tid til å gjøre ting vi faktisk skal. Kanskje upraktisk i lengden? Dessuten tror jeg vi alle hadde hatt godt av å ikke gå og gnage så mye over alt vi ikke får gjort. Det er nemlig sånn at ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.