Hvordan komme seg ut av pappaperm-bobla

Ukeslutt

TILBAKE FRA PAPPAPERMEN: Jonas Olsen, NA-journalist. 

NAMDALSAVISA

I ti uker har jeg gått heime med junior. Det har vært ti hektiske uker med bleieskift og trilling i skjønn forening. Det har vært ti uker med kvalitetstid med husets nyeste tilskudd, og ti uker jeg absolutt ikke ville vært foruten.

Da tiden var inne og jeg skulle tilbake på jobb var det med tungt hjerte jeg tok fatt på hverdagen uten at jeg måtte passe på at poden fikk mat til de rette tidspunktene eller at han kom seg i vogna og fikk sove til rett tid. Nå har det gått to uker siden jeg startet på jobb, og jeg befinner meg ennå i pappaperm-bobla. Det gir liksom ikke helt slipp. Her om dagen var jeg ute på oppdrag og snakket med en kilde. Plutselig begynner jeg å bli urolig i kroppen. Jeg ser på klokka til stadighet, men klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er som er årsaken til det. Ikke før jeg setter meg i bilen og starter å kjøre mot kontoret, begynner det å gå opp for meg. Det er jo nå den minste skal ha lunsjen sin. Noe av det samme skjedde noen dager senere også. Når du i ti uker har sentrert hverdagen din rundt rutinene til babyen, begynner du selv å bli litt avhengig av de samme rutinene. Hvis jeg ikke spiser til samme tid som junior nå, kjenner jeg at sulten kommer krypende. Jeg får en følelse i kroppen hver dag i nidraget, uten at jeg kan beskrive følelsen. Men årsaken er i alle fall at det er da minstemann skal trilles i søvn til førsteduppen.

Å være heime sammen med barna og ta ut pappaperm, er noe jeg anbefaler alle å gjøre. Du får et unikt bånd med barna dine, men det kan samtidig skape noen problemer når du skal ut i arbeid igjen. Det passer kanskje dårlig at jeg midt i et intervju må avbryte, på grunn av at det akkurat da er tid for lunsj. Det er nok ikke mange voksne som viser forståelse over en voksen mann som sier: – Du skjønner, hvis jeg ikke får lunsjen akkurat nå blir jeg sur resten av dagen. Og vis meg den arbeidsgiveren som godtar at jeg klokka ett må ta et par minutter på øyet og forklarer at hvis jeg ikke får duppen blir hele resten av dagen ødelagt og jeg blir sur og gretten.

Å komme tilbake i jobb var både godt og vemodig. På den ene siden var det godt å ha kontakt med voksne igjen, men samtidig kunne jeg godt tatt ti uker til heime sammen med poden.

Jeg må i alle fall prøve å komme meg ut av bobla nå.