En gang i Åre(t)

En gang i Åre(t)

Ukeslutt

NA-JOURNALIST: Lena Erikke Hatland. 

NAMDALSAVISA

Jula hadde vi for lengst lagt bak oss, snøen lå som et tjukt dekke til og med over kystbyen Rørvik, og temperaturen var godt på minussida. Februar var kommet, og for meg betydde det at det var på tide med en ny helgetur med bortoverski i fokus.

En tur til Åre i Sverige har nemlig blitt en tradisjon på nyåret, og det er alltid noe jeg gleder meg til. Og pakkinga, som selvfølgelig var utsatt til kvelden før avreise, var omsider i gang. Jeg startet med å pakke ned skibukse, ullklær, votter og alt som er varmt, og så skulle jeg finne fram skiene i en ellers rotete bod. Men stavene kunne jeg ikke finne. Hvor hadde det egentlig blitt av dem?

Og plutselig kom alt tilbake til meg, og jeg kunne huske det som hadde skjedd som om det var dagen før. Stavene ble jo fullstendig ødelagt under fjorårets tur. Nærmere bestemt ble begge delt i to og knekt rett av, og kanskje, bare kanskje, ligger de der oppe i alpinbakken et sted fortsatt.

Men nå sto altså en ny skitur på plakaten. Skulle jeg kjøpe nye staver? Nei, det hadde jeg ikke tid til. Skulle jeg kanskje prøve å stå på ski uten? Nei, det ser tydeligvis veldig teit ut – og teit er jo det siste man vil være med to ski på beina. Løsninga ble å spørre noen om å ta med et ekstra par, noe som førte til at alle i reisefølget ble tatt med tilbake til det som skjedde for ganske nøyaktig ett år siden.

Hadde jeg bare kunne fortelle at skistavene knakk da jeg i voldsom fart kjørte mot et hopp, tok salto og landet på hodet flere meter unna, og at folket rundt ringte legevakt og at det hele ble til et karneval av kaos der jeg til slutt sto igjen med noen skrammer og ei kul historie fra den gangen jeg hadde et sinnssykt fall i skibakken.

Men nei da, den gang ei. Da er det betraktelig kjedeligere å fortelle hvordan det virkelig skjedde. At det faktisk ikke var snakk om et fall i det hele tatt, men at sannheten er at begge stavene knakk i skiheisen, da de ble fanget mellom bakken og heisen fordi jeg glemte å ta opp håndtaket da vi kom fram – noe som igjen førte til at hele skiheisen ble stoppet, og at latteren brøt ut i de mange setene bak meg.

«Vi kan ta med ett par staver ekstra, men bare så du vet det, så har de ikke skiheisforsikring».