NA-spaltist Guri Idsø Viken:

«Vi har alle ulike preferanser her i livet. Det må vi snakke om og feire. Til og med i fucking jævla kuk-Namdalen»

  Foto: NTB scanpix

NAMDALSAVISA

Mandag forteller Namdalsavisa om helsesykepleier Ida Gansmo Uldal og Sofia Ekker, som vil arrangere tidenes første pridefestival og homoparade i Namdalen i oktober. Samtidig forteller flere som avisa har intervjuet, at det har vært vanskelig å vokse opp med sin seksuelle orientering på et lite sted, først og fremst på grunn av manglende fokus på åpenhet og angst for å bli utstøtt.

Fra min egen oppvekst husker jeg det som et vendepunkt da filmen «Fucking Åmål» kom på kino. Det var noe som endret seg i måten vi alle snakket om seksualitet på etter at Elin kom ut fra do med Agnes i handa og ba vennene hennes flytte seg fordi de skulle gå og knulle. Ta-dam! Så lett som det. Selv for to tenåringer som bodde i fucking jævla kuk-Åmål. Det var som om vi i løpet av filmen skjønte hva som var viktig – altså ikke bare knulling, men også åpenhet. For alle. Også på bygda.


Ildsjeler setter mangfold og menneskeverd på dagsordenen

Arrangerer tidenes første pride-parade i Namdalen

Med fokus på kunnskap og moro håper ildsjelene i Namdalspride å gjøre det enklere å være skeiv i Namdalen.

 

Det betydde mye for meg også. For all ungdom er opptatt av spørsmål rundt seksualitet, og vi trenger språk og forbilder for å snakke om det. Siden har SKAMs Even og Isak gjort for andre det Elin og Agnes gjorde for oss. Og mye har endret seg til det bedre. Dagens ungdom framstår i alle fall som langt mer åpne og aksepterende. Vi har alle fått flere forbilder og naboer som er åpne om seksuell orientering og gir uttrykk for det på ulike måter. Foreldrene til barna i barnehagen er noen ganger to kvinner eller to menn uten at det blir et stort tema. Sønnen min irettesetter kompiser som bruker «homo» som skjellsord, helt av seg selv. Mange har det fint med egne parforhold og egen seksuell orientering og gjør ikke noe større nummer ut av det.

Er det dermed blitt lett å være homo? Det kommer vel an på øyet som ser og hvor det ser. Denne uken fortalte NRK om et voksende homohat i Europa. Land så nært oss som Polen, Russland og Romania har gjort lovendringer som innskrenker homofiles rettigheter. Både Frankrike og Storbritannia opplever en alarmerende økning i vold mot homofile. I Østfold deler den voksende gruppen høyreekstreme ut flygeblader med mottoet «knus homolobbyen».

Vi gjør en gedigen feil om vi lar solskinnshistoriene være bevis for at alt er bra. For det er så mange andre historier. Selv kjenner jeg homofile som har måttet bryte med foreldre, familie og venner for å kunne finne seg selv. Homofile, som har vent seg til at kjærestens arm rundt livet også kan bety en knyttneve i trynet. Homofile, som må velge mellom egen idretts- eller musikkarriere og å være sammen med det mennesket de er glad i. Homofile, som har overlevd i årevis med hivsmitte, men som aldri kan friskmeldes fra angsten for det enorme sosiale stigmaet som følger med. Transseksuelle, som ikke kjenner seg igjen i noen av kjønnskategoriene mann eller dame, men likevel blir tvunget til å velge en av dem. Bifile, som ikke finner ro med noen kjæreste fordi både menn og kvinner de møter sliter med å tro på at de er i stand til å elske bare én person.

Urovekkende mange av disse bor ikke i det fjerne utland, men i Norge. Blant meg og deg og våre inkluderende holdninger. Det som ofte slår meg, er at en del av disse har opplevd så mye hets og diskriminering av seg selv eller folk i sin nærhet at de tror det er naturlig at det er sånn eller har slutta å reagere så mye som før. Det er en forsvarsmekanisme det gjør vondt å oppdage. For ett tilfelle av hets er ett for mye. Én person som har det vondt, er én for mye. Og ifølge en helt fersk undersøkelse gjort av Institutt for samfunnsforskning, har 23-prosent av alle LHBT-personer erfaringer med trusler og hets. Nesten en av fire, altså. I 2019. Det er så alt for, altfor mye.

I Russland sier de ofte at det er helt greit å være homofil så lenge man ikke tvinger andre til å forholde seg til det. Russland tar feil. Man skal ikke først og fremst la folk være i fred, man skal la dem være med. Vi må alle klare å forholde oss til hverandre, slik vi er. Vi trenger å kjenne alle historiene, vite om alle valgmulighetene og åpne for alle variasjonene. Vi trenger å reagere på urett. Og vi trenger å feire mangfold.

Kanskje er ikke åpenhet viktig for en selv, men det kan være viktig for de mange som sitter rundt på hvert sitt gutte- eller jenterom og lurer på om det er greit å være som de er. Derfor er jeg så glad for initiativet til Ida Gansmo Uldal og Sofia Ekker. En homoparade er gode nyheter for alle som ønsker å bo et sted hvor folk kan være seg selv og ha det bra, uavhengig av seksuell orientering og kjønnsuttrykk. Den er for alle dem som ønsker at barna deres skal vokse opp i et miljø hvor de kan føle seg fram til hvor de hører hjemme i stedet for å bli plassert et sted. Og for alle dem som vil passe på at det inkluderende samfunnet vi allerede har, går rett vei inn i framtida.

Vi har alle ulike preferanser her i livet. Det må vi snakke om, og det må vi feire. Til og med i fucking jævla kuk-Namdalen – som kanskje ikke er så rent ille likevel?