Buketten med roser er vissen

Ukeslutt:

NAs poet: Mats Ivar Sandmo. 

NAMDALSAVISA

Det er brann i rosenes leir igjen,
og det brygger opp til kamp.
Det startet med en uskyldig klem,
samt en video av en pamp.

Hovedpersonen har fått nisseskjegg,
og jakter på fornyet makt.
Henger rundt jentene som en klegg,
men mangler tone og takt.

Tabloidene mesker seg som aldri før;
Giske opp og Giske i mente.
Godter seg over et parti som blør
– er det fortsatt mer i vente?

De andre partiene holder tyst,
og ler nok av det som skjer.
Mens Ap-toppene går til dyst
som om de var Røde Khmer.

Den en gang så fredelige flokk,
bygget i Gerhardsens ånd,
brytes opp, blokk for blokk,
som splittet av fiendehånd.

By står mot land, kvinne mot mann,
og Støre blir stadig mer grå.
Øye for øye, tann for tann
– hvordan skal dette gå?

I sentrum står en trønderkis
som tror han er pikenes Jens.
Danser med sitt salige glis,
mens moralen er inne til rens.

I bakgrunnen lurer en jurist på jakt,
en mørk og veltalende kvinne.
Hadia sier ikke nei til makt,
og kanskje kan hun vinne?

Når dumheten og kåtskapen rår
og det komplette kaoset truer,
da blir det utvilsomt tøffe kår
for den som vil bygge bruer.

I helga samles den trønderske flokk,
nå skal partiet få ting på stell!
De håper å unngå nye sjokk
– men er det så lurt å møtes på Hell?

Det er jo en slags skjebnens ironi
å samles på et sådant sted.
Spesielt når det du trenger er harmoni,
ikke et helvetes spetakkel – men fred.

For en ting er sikkert; partiet blør,
buketten med roser er vissen.
Sånn blir det ofte når moralen er skjør
– og politikeren tenker med t*****.