Gullet som forandret alt

SAMME UTGANGSPUNKT: 37 år har gått mellom disse bildene ble tatt, men det er mange likheter mellom Oddvars Brås VM-gull på 15 km i 1982 og Martin Johnsrud Sundbys triumf i Seefeld onsdag.  Foto: NTB scanpix

NAMDALSAVISA

Hvorfor er det ingen som heier på Martin Johnsrud Sundby? spurte kommentator David Stenerud i Dagsavisen, bare timer før Martin Johnsrud Sundby la ut på 15 kilometeren i VM som endelig skulle bli kronet med mesterskapsgull.

Kommentatorens poeng var at Martin Johnsrud Sundby hadde akkurat samme utgangspunkt som Oddvar Brå hadde før VM i Oslo i 1982 – han hadde passert 30 år, hadde vunnet verdenscupen tre ganger, og var den dominerende langrennsløperen i flere år, men manglet det individuelle mesterskapsgullet. Men mens alle heiet på Oddvar Brå, lenge før han vant noe VM-gull, har Martin Johnsrud Sundby ikke vært i nærheten av å ha den samme statusen i den norske folkesjela.

Jeg merket det selv undervegs i det som skulle bli en sekundstrid på de 15 solvåte kilometerne i påskestemninga i Seefeld. Ingen av oss som satt klistret til skjermen heiet på Martin Johnsrud Sundby. Ingen trodde at det faktisk var mulig for ham å ta et gull. Det var nesten så det var gått sport i at han skulle bli nummer to.

For mens Brå sto for det urnorske idealet på en skiløper, trønder, som hogd ut av skogen, folkelig og sjarmerende på samme tid – er Martin Johnsrud Sundby blitt oppfattet som en vestkantgutt med høye ambisjoner og stor sutrefaktor. Det siste antakelig helt ufortjent. Det har ikke manglet på slit, nedturer, oppofrelse og drama – akkurat slik norske skihelter skal gå gjennom før de lykkes. Dopingdommen kan heller ikke forklare hvorfor han har manglet den store appellen. Den var iallfall ikke større før overdosen med astmamedisin, heller tvert imot. I Norge sympatiserer vi med norske utøvere som tilsynelatende uforskyldt havner i dopinggarnet.

Men noe forandret seg i det Martin Johnsrud Sundby skled rundt svingen og inn på oppløpet på stadion i Seefeld, I det var 50 meter igjen så heiet alle på – Martin Johnsrud Sundby. I samme sekund som han krysset målstreken, var han ikke bare vinner – han var også den som fortjente gullet mest av alle. 37 år etter den forrige norske gullvinneren på en klassisk 15 kilometer i VM – Oddvar Brå. 2,7 sekunder var marginen som skulle til for at han plutselig var løftet opp på samme nivå som skilegenden fra Hølonda. Røa høres nå ut som et koselig sted i Trøndelag, ikke et villastrøk med utsikt til Holmenkollen.

I gullskimret fra VM-medaljen framstår også Martin Johnsrud Sundby helt annerledes: Med tårer i øynene og følelser langt utpå brystkassa, er ikke den muskelstruttende kroppen en maskin lenger, men innrømmer at det var langt mer følelser involvert i gullet enn han var forberedt på. Historiene om farens ulykke og sykeleie, alle nedturene, de vanvittige treningsmengdene – eventyret er komplett og forvandlinga enorm – til ekte, urnorsk skihelt – med alt det innebærer av evig og usårlig ære.

Skal det virkelig ikke mer til enn gull i stedet for sølv, noen sekunders margin, eller det lille steget opp på seierspallen til for at vi kan forandre oppfatning av en person så radikalt? Ville Alexander Kristoff framstått som en sjarmbombe om han hadde vært fem centimeter lenger fram, og vunnet VM-gull i sykling på heimebane?

Det sier iallfall noe om mytene vi skaper rundt våre idrettshelter. Martin Johnsrud har jo ikke endret personlighet på den siste kilometeren inn til målstreken i Seefeld. Kanskje bør vi huske det før vi dømmer dem som ikke når opp til å skinne i lyset av gullmedaljen. For det er tross alt de færreste som blir verdensmester.