Psykiatrispalten:

Stigmatisering

  Foto: Bjørn Tore Ness

Saras tips
  • Ved å snakke om psykisk sykdom og sårbarhet på en åpen og nyansert måte – basert på god faglig kunnskap på skoler, arbeidsplasser og i mediene – kan det bidra til å redusere en del av stigmatiseringene og antakelsene man har om psykisk syke. Hvis alle i dag starter med å endre sin egen holdning og er åpen for mennesker med psykiske sykdommer, kan jeg love at livet blir mye mer fargerikt.
NAMDALSAVISA

I samfunnet i dag dukker det regelmessig opp meninger som stigmatiserer psykiatriske pasienter. Dette kan være i form av en artikkel i mediene der psykiatriske pasienter framstilles som farlige mennesker som dreper, eller som «gale» og late mennesker som man ikke kan stole på. Men kan vi egentlig sette alle med psykiske lidelser i samme bås?

Stigmatisere er å tillegge et individ eller ei gruppe en negativ egenskap på grunn av et bestemt kjennetegn. Ordet stigma er opprinnelig gresk og defineres som et «merke», «tegn» eller en «merkelapp». Uttrykkets opprinnelse kommer fra at slaver, kriminelle, forrædere og andre personer man mente hadde dårlig moral, fikk brent eller skåret inn i huden et kroppslige tegn. I samfunnet i dag brukes stigma som særmerker og avslører en person til omgivelsene, for eksempel det å ha sittet i fengsel eller å ha et familiemedlem som bruker rus. Vi fremkaller og/eller forsterker den som er annerledes, og det oppstår myter om hvordan en gruppe mennesker er.

Personer som har en psykisk lidelse opplever ofte å bli diskriminert, og de forventer også å bli det. Mange ønsker ikke å arbeide sammen med dem på grunn av angst for at de skal sykmelde seg eller at de ikke skal fungere i jobben sin. For mange føles det ofte problematisk å omgås dem sosialt eller bo nært dem. Det er mange eksempler på at framtidige naboer klager når en kommune planlegger et bofellesskap for pasienter med rus og psykiatrisk problemer. At naboen klager eller setter seg imot på grunn av angst for aggresjon og mye bråk. De samme oppfatningene har nok også noen av dem som jobber innen helse- og sosialtjenesten.

En artikkel fra Norsk legeforening fra år 2000 rapporterte om en forskningsstudie ved allmennpsykiatrisk poliklinikk i Grenland, der 68 prosent bekreftet opplevelse av devaluering og diskriminering i middels til uttalt grad. Halvparten av pasientene sa ikke til sine omgivelser at de var i behandling ved en psykiatrisk poliklinikk fordi de var redd for stigmatisering.

Hvilke former for stigma finnes det? En av disse er selvstigma. Dette innebærer at mennesker noen ganger oppfatter seg selv som den diagnosen de har fått, mer enn de oppfatter seg selv som et menneske med muligheter. De identifiserer seg for eksempel med diagnosen angstlidelse. Dette blir en del av deres identitet i såpass så stor grad at det blir vanskelig å bli bedre og finne ut hvem de egentlig er.

En annen form for stigmatisering er at andre i samfunnet stigmatiserer. For eksempel mediene når det blir skrevet store nyhetsoppslag om at «en psykiatrisk pasient drepte..,» eller «drapsdømte blir sendt til psykiatrisk avdeling». Man leser aldri at en drapssiktet har fått tilsyn av en indremedisiner på grunn av mistanke om diabetes, eller at en person som har er blitt dømt for giftdrap har vært innlagt på kirurgisk avdeling på grunn av en meniskoperasjon. Å legge så stor vekt på psykiatrien i avisa kan gi mennesker med psykiske lidelser et enda mer negativt selvbilde, eller såkalt selvstigma. I tillegg knyttes på denne måten farebegrepet til alle med psykiske lidelser.

I Norge får ca. 150.000 mennesker psykiatrisk behandling hvert år. Medienes fremstilling rammer alle og de holdninger alle har til psykiske lidelser. De som har en psykisk sykdom kan også begynne å tro at de selv kan være farlige for sine omgivelser, men i utgangspunktet kan alle bli farlige. Myten har antatt urimelige dimensjoner.

Resultatet kan bli at mennesker blir redde for å bli stempelet som psykiatrisk syk, og de og deres familier utsetter å søke hjelp når en psykisk lidelse inntreffer. Dermed kan unge mennesker som får en psykisk lidelse for første gang, være mye sykere når de først får hjelp. Dette kan igjen føre til at hjelpen blir mer omfattende, mer langvarig, dyrere og prognosen dårligere.

Samfunnet i seg selv kan oppleves som stigmatiserende, for eksempel gjennom helsevesenet og Nav. Pasienter som har en psykiatrisk sykdom har i gjennomsnitt kortere levetid enn dem som ikke har det. Delvis på grunn av at helsevesenet for eksempel ikke er tilpasset mennesker som ikke kan vente to timer på et venterom med andre på grunn av angst, eller ikke kan lese en sms for en timeavtale fordi de ikke har mobiltelefon. Kanskje har de heller ikke penger til å betale egenandelen hos legen.

Det individualiserte samfunnet gjør at flere mennesker ikke passer inn i alle forventninger som blir stilt, blir fremmedgjort og dermed kan få et stigma.

Men hvem er egentlig den psykiatriske pasient? Det kan være din mor eller far, søsken eller en nær kompis. Psykiske sykdommer kan du finne i alle familier, i alle aldre og i alle kulturer. Og husk at du er ikke din psykiatrisk lidelse. Du kan ha en psykiatrisk lidelse på samme linje måte som du kan ha diabetes eller en hoftefraktur.