Hvordan bygge lattermuskler

GØY: – Hver eneste dag jeg har entret treningssenteret siden innmeldingen tidlig i februar, har det vært fliring, skriver NA-spaltist Stine Elnan Jacobsen som finner mye humor i yoga og trening. (Illustrasjonsbilde)   Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

«Namaste!»

Instruktøren på 3T har akkurat avsluttet fredagens siste yoga-økt, og samtlige deltakere svarer mumlende i kor. «Namaste!» På bakerste flanke har undertegnede mer enn nok med å holde maska og latterdøra i sjakk, og har i lange 55 minutter kjempet hardt for ikke å møte blikket til min like lattermilde treningspartner. Om det er den høylytte pustingen og stønningen som trenger gjennom rommet som knekker oss? Jo, ganske trolig. Kanskje handler det litt om at den seriøse stemningen som ligger i rommet, trigger den altfor godt kjente trangen til å le så tårene triller. At de to stive skrottene på bakerste rad muligens undervurderte timens delopplysning «litt øvet» kan også spille inn.

Å stå i «hunden som ser ned» er jo en ting, men når instruktøren begynner å «namedroppe» alskens yogaposisjoner over en lav yogasko, blir det vanskelig å henge med. Som om ikke dette er nok, står hele salens varmepumper på full spiker for å klargjøre rommet for påfølgende time – nemlig «hot stretch». I dampende 38 grader, er det utfordrende nok å stå i planke på matta uten å skli på svette hender. Sistnevnte ser for øvrig ikke ut til å være noe problem for de 30 andre menneskene i rommet. Når timen er over, småløper to gjennomsvette stølinger ut i gangen for endelig å slippe løs latteren som har presset på så altfor lenge.

Etter sånn cirka ett år med overtalelse fra mange forskjellige kanter, har jeg omsider gått med på å melde meg inn i 3T, «Trøndelags største og mest allsidige treningssenter». Og aldri i livet kunne jeg ha gjettet at dette skulle bli såpass gøy, og føre til såpass mye fliring. For såpass kan jeg si. Hver eneste dag jeg har entret treningssenteret siden innmeldingen tidlig i februar, har det vært fliring. Mye sådan. Det er ikke det at vi ikke respekterer seriøsiteten som for eksempel yoga fører med seg, men ukjente lattermuskler trigges altså på uventet vis. At fysisk aktivitet og trening gagner helsa vår på mange flere måter enn en, er noe vi vet så altfor godt fra før. Men akkurat denne parallellen hadde jeg ikke sett komme.

På aller første jomfrutur skulle min gode venninne, nå også treningsvenninne, ta meg med på en uformell guidet tur gjennom jungelen av styrkeapparater. Det er litt flaut å si det, men jeg har ikke så mye som rørt verken ei tredemølle eller en vektstang i hele mitt liv, og var nesten nervøs for det forestående. Her er det store fallgruver for en gjennomsyret klæbb, tenkte jeg for meg selv og prøvde ikke å snuble i teppekanten på vei inn. Det er så rart med det, men når det du refererer til når du ser de ulike apparatene er morsomme videoer på YouTube – når folk har misforstått og gjør det fullstendig helt feil – da skal det ikke mye til før det blir knising. Og kjære meg, så mye rom det er for egen tolkning. Etter en kort, men effektiv runde gjennom alskens apparatur kommer det optimistisk fra undertegnende: «Nesj, skal vi tøye litt da eller?» Og så tøyde vi.

Ok, så har det også vært mer alvorlige øyeblikk. Som for eksempel da jeg hadde en slags nær døden-opplevelse under aller første gruppetime. Aldri i livet kunne jeg ha gjettet at PulsStep skulle være såpass heftig. Ikke Tabata heller, for den saks skyld. En kommer kanskje aldri i nærheten av maxpuls når en ligger og kosejogger i komfortabelt komfortsonetempo, slår det meg idet jeg forbauset iakttar instruktøren – hoppende og sprettende opp og ned og over stepkassa som ei gresshoppe. Men fy flate, så bra trening dette er. Og så er det jo så sosialt også. Akkurat dette kom litt brått på for meg, som har trent alene i alle de år. Sånt blir det ikke noe gøy av.

Etter en måned som 3T-medlem begynner erfaringen å stige i takt med bicepsen (hoho). Vi løper på tredemølla til Rammsteins «Du hast!», har færre nær-døden-opplevelser på gruppetimene, løfter litt tyngre vekter og trenger ikke rekke opp hånda hver gang en instruktør spør om det er noen nye på timen. Men ler, det gjør vi jammen hver eneste gang. For det er komisk dette. Bare hele gruppetime-seansen gir raske flashbacks til NRK sin «Trim for eldre», og enda verre blir det når stepkassene kommer inn i bildet. Det er rene «Call on me»-stemninga, bare uten badedrakt og knestrømper. Men folk er spreke altså, det skal de jammen ha. Som rykende fersk 3T-medlem, har jeg ennå ikke fått testet ut alle tilbud. Jeg kan bare tenke meg hvordan bassengtimer og crossfit kommer til å sette latterapparaturen på prøve – igjen. Større treningsglede skal du lete lenge etter.

Hvorvidt det blir flere yogatimer med det første, gjenstår å se. Det kan i alle fall være lurt å le fra seg litt på forhånd. En ting er i alle fall sikkert. Jeg kan ikke skjønne annet enn at lattermusklene må bli større av dette her...