Om vindmøller

Hvilken natur gir vi våre etterkommere?

MENING

TRIST: Hva er det vi driver på med spør jeg. Hvem er vi, som tror vi kan ødelegge for kommende generasjoner. Hvem er vi som tror vi kan ødelegge denne fantastiske naturen som vi er så heldige å ha hatt fram til nå. Hvem er vi som tillater dette?, skriver artikkelforfatteren. ILLUSTRASJONSBILDE 

Hvorfor setter ikke Tyskland opp vindmøller hos seg selv? Min mening: De vil ikke tape det vi kommer til å tape.

NAMDALSAVISA

Lyden av fugler som kvitrer i trærne. Ekorn og andre små dyr som rasler i små busker, på leting etter mat til sine små. Lyden av blader som rasler i den svale brisen som passerer.

Opp i skyene ser jeg et stort, majestetisk dyr. Havørna. Vingespenn som kan bli opp til 2 meter. Lille meg som var rundt 8 år husker dette. Jeg hadde aldri sett en så stor fugl før. Helt hypnotisert var jeg, helt til ørnen forsvant i horisonten.

Jeg husker detaljer. Som det grønne gresset. De grønne trærne. De fargerike blomstene. Lyden av dyrene og fuglene. Solen som skinte på ansiktet mitt.

Det var noe nytt. Noe helt fantastisk. Det var noe av det jeg elsket mest når jeg var ei lita jente. Når foreldrene mine tok meg ut for å se, oppleve, å virkelig leve. De tok meg med på eventyr overalt i hele Trøndelag.

De er dagene jeg savner mest.

Men nå.

Å vite at framtidige generasjoner ikke vil oppleve det samme som det jeg gjorde. Ikke fordi de ikke vil. Men fordi de ikke kan. Det river i både hjertet og sjela.

De vil ikke lenger kunne høre fuglekvitring, vindens svale bris, dyrene som rasler i buskene, den majestetiske havørna som svever rett over hodene på dem.

Hva vil de se?

Vindmøller som strekker seg opp mot himmelen, virker som en skyskraper for et lite barn. Lyden av vindmølle-vinger som skjærer gjennom lufta.

Den grønne stien omringet av fargerike busker vil være erstattet med en grusveg. Ødelagt natur.

De vil kanskje få se den vakre havørna, men ikke opp i himmelen der den hører hjemme. Men død nede på bakken. Etter å ha blitt slått av den store vindmølla. Ødelagt økosystem.

Hva er det vi driver på med spør jeg. Hvem er vi, som tror vi kan ødelegge for kommende generasjoner. Hvem er vi som tror vi kan ødelegge denne fantastiske naturen som vi er så heldige å ha hatt fram til nå. Hvem er vi som tillater dette?

Er dette virkelig verdt pengene som ikke kommer til å vare? Er pengene virkelig verdt så mye ødeleggelse og tap? Har vi virkelig kommet til det punktet at pengene er verdt alt vi kommer til å tape? Grådighet.

Ødeleggelsen av alt dette for strøm som går til Tyskland. De som kommer til å gå i pluss for dette er Tyskland. Vi? Vi kommer til å gå kraftig i minus er jeg redd...

Ja. Det vil skape midlertidig arbeidsplasser. Ja. Det vil skape aktivitet i de stille, fredelige fjellene. Ja. Det vil bli produsert mye energi som nordmenn ikke vil ha bruk for engang. Ja. Det er den største utbyggingsoppgaven trønderenergi har tatt på seg på 40 år. Ja. Ødeleggelsen vil bli stor.

Av alle plasser slikt kunne bli bygd. Så blir det valgt å satt i Frøya, Hundhammerfjellet i Ytre Namdal. Stokkfjellet i Selbu. Og Sørmarkfjellet i Flatanger og Osen. Unødvendig.

Unødvendig å ikke spørre innbyggerne. Unødvendig å ikke ta en avstemning. Unødvendig å tråkke på dem som kommer til å få svi for det. Egoistisk.

Hvorfor setter ikke Tyskland opp vindmøller hos seg selv? Min mening: De vil ikke tape det vi kommer til å tape.

Vi har fått høre tidligere at når Roan vindmøllepark skulle bli satt opp så kom nesten ikke vindmøllene til å vises. Her sitter jeg, hjemme i Osen og ser på vindmøllene som tårner oppover fjellene. De vises.

Jeg har vært der oppe en gang siden det ble satt opp. Jeg følte en form for tristhet jeg aldri har kjent før. Når jeg kom opp på toppen, så fikk jeg ikke se havørna denne gangen. Men på titallsvis med andre døde fugler som har fått ry uheldig møte med vindmølla.

Jeg kjente skuffelse. Skuffelse over hva penger kan få personer og bedrifter til å gjøre.

La meg spørre igjen.

Er det virkelig verdt det?