Den nye miljøkampen

For egen regning:

INNVORDFJELLET: Et av de få fjellområdene langs kysten som fortsatt er ganske uberørt.  Foto: Alette Sandvik

NAMDALSAVISA

Kampen om naturen spisser seg til – på et nivå som vi ikke har sett siden Alta-utbygginga fikk folk til å lenke seg fast i protest mot kraftutbygginga.

Nå er det vindkraft en rekke steder i landet og gruvedrift i Repparfjorden i Finnmark som har vekket til live miljøengasjementet.

Det er knapt noen igjen som fornekter de menneskeskapte klimaendringene, og folk går mann av huse for å plukke plast i fjæra. Men ting blir mer komplisert når store naturinngrep må veies opp mot behovet for arbeidsplasser – og tiltak som i seg selv skal framstå som svar på miljøutfordringene.

Vindkraft er en del av løsninga på klimakrisen, og mineraler er nødvendige for å møte behovene for teknologiske løsninger på miljøproblemene. Det vi må bestemme oss for er hvor store inngrep som kan forsvares, veid opp mot verdien de gir i den store sammenhengen. Det blir til sist et politisk spørsmål.

Både vindkraftutbygginga i Namdalen og på Fosen, og gruvedrifta i Finnmark, blir forsvart med at det skal gi store ringvirkninger lokalt i form av arbeidsplasser og verdiskaping, og at det bidrar til klimaløsninger.

Men i begge tilfellene er det internasjonale aktører som står bak, og som vil sikre seg den største delen av gevinsten. Arbeidsplassene lokalt er i forbindelse med anleggsdrift, som har en begrenset tidshorisont. Og verken i Finnmark eller Flatanger er problemet at det er behov for arbeidsplasser. I Flatanger er arbeidsledigheten 0,5 prosent. Utbyggerne av vindkraft i Flatanger har så langt ikke landet en eneste avtale med det lokale næringslivet.

Mens gruvedrifta i Skorovatn i sin tid skapte et helt samfunn, med funksjonærer, arbeidere, samfunnshus og svømmehall, vil gruvedrift i dag måtte basere seg på innleid arbeidskraft i brakkerigger og robotisering.

Vindkraft er en fornybar ressurs som nå utnyttes for å møte behovet for mer ren kraft. Det vil nødvendigvis føre til naturinngrep. Spørsmålet blir hvor det gir minst skadevirkning å gjøre det. Store deler av kysten vår er allerede utbygd, men det lille som er igjen av sårbar, urørt natur, bør bevares. Spesielt der det er i konflikt med lokalbefolkninga og annen næringsvirksomhet, som turisme.

Å legge vindkraft til innlandsfjellene, har trolig enda større skadevirkninger, for uberørt natur og samisk kultur. Men vindkraft kan flyttes lenger ut til havs, på samme måte som oljevirksomhet og oppdrett. Vindkraftanlegg kan konsentreres i de områdene der det allerede er utbygginger, i stedet for å ødelegge uberørt natur med det som tross alt er ganske små anlegg med begrenset effekt, både på næringsliv, arbeidsplasser og produksjon.

Kampen som nå er i gang mot gruvedrift i Repparfjorden, bør være en tankevekker for dem som ser for seg store mineralutvinninger i Indre Namdal. Konklusjonen er at det er minst miljøskadelig å dumpe de enorme mengdene med gruveavfall i den lakseførende Repparfjorden. Vi kan jo bare tenke oss hvordan debatten ville bli om millioner av tonn med gruveslagg skulle fraktes langs en gjenoppstått Namsosbane og dumpes i Namsenfjorden.

Mennesket har til alle tider utnyttet, formet og påvirket naturen. Spørsmålet vi må stille oss er hva som er verdt å bevare – og hva som gir oss en bedre framtid – på lang sikt. Svaret kan ikke overlates til saksbehandlere i et departement eller økonomer i internasjonale selskap.