Voksenlivet, nivå 2

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Føler jeg har sagt det tusen ganger før, men det er interessant med dette voksenlivet. Du kommer liksom til et nytt nivå med jevne mellomrom. Litt som når du lever i et spill.

Akkurat nå er jeg i ferd med å ta opp boliglån. For samme beløp det koster å kjøpe ei halv leilighet i Oslo kunne jeg seriøst kjøpt meg enebolig i Namsos. Det er sånt jeg tenker på. Hvor mye penger det faktisk er snakk om. Og disse pengene skal lille meg låne av store banken. «Heihei, kan dere bare føre over det jeg trenger? Supert! Takk!»

Å få lån var ikke noe problem. Det gikk relativt greit, selv om jeg gikk med klump i magen i cirka ei uke før jeg sendte mailen. Bankmannen min ringte meg opp igjen, og lån? Det var ikke noe problem. Han var mer opptatt av hvor mye snø det var i Oslo. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å

elske å ha lokalbank. Det gjør disse voksengreiene litt mindre skummelt.

Det skumle til side, kan vi snakke om hvor forvirrende det er å være voksen? Alle disse uttrykkene og ordene jeg skal kunne, gjør meg helt svimmel. Sånn som «nedkreditering av panteretten». Hva betyr egentlig det? Er det noen som vet det? Eller bare sier vi sånne ting og håper at ingen spør oss om hva det betyr? Noen ganger må jeg bare nikke, smile, og håpe at det går greit.

Nå skal noen papirer signeres, så er jeg boligeier. Tenk det da! Jeg eier faktisk denne flekken. Det er så sykt.

Men så skjedde det uunngåelige. For sammen med boligkjøp kom også ideen om å male. Kjempegod ide på papiret, ikke fullt så god ide når du står på Jernia og skal kjøpe maskeringsteip. Visste dere at det finnes mer enn én type maskeringsteip? HVORFOR finnes det mer enn én sort? Det er blå, hvit, bred, for glatte underflater, for alle underflater, universal. Det er til og med mer enn ett merke. Det er en hel vegg med maskeringsteip! Hæ? Og å plukke malerkost er enda vanskeligere. Skal jeg gå for normal? Perfect? Hvor store ord må til for å beskrive kosten jeg trenger? Eller trenger jeg kanskje en rulle? To?

Etter å ha plukket kost og teip kom jeg fram til veggen med fargeprøver. Selv er jeg velsignet med et usedvanlig godt fargesyn, og synes alle de ulike nyansene av en farge er så forskjellige at jeg ikke fatter at noen kan ha funnet på en frase som «jeg syns alle ser hvite ut, jeg». Dette gjør at det blir ekstra vanskelig å velge, for de er ikke hvite alle sammen. De har store forskjeller. Så når jeg skulle velge en grønn, en blå og en beige ... vel ... jeg ble stående en stund.

Tredje steg i prosessen er å fylle kåken med møbler, noe som betyr en saftig bestilling fra Ikea. Den som oppfant hjemmelevering er seriøst et geni. Den som kom på at sofaen jeg skulle ha skal gå ut av sortimentet er ikke et geni. Jeg har nemlig en nydelig, mørkegrønn toseter fra Ikea som nå skal få utvikle seg til en hjørnesofa – og da måtte jeg bestille tre nye moduler til den. Enkelt, tenkte jeg. Ikke så greit når delene ikke er på lager.

Og om du tror at Ikea har felles nettlager og varehuslager må du tro om igjen. Dette er nemlig to vidt forskjellige ting. Så da jeg så at en del var utsolgt på varehus 1, en annen del utsolgt på varehus 2 og to deler utsolgt på nettlageret fikk jeg panikk. Det fine i sånne prosesser er at jeg blir ekstremt løsningsorientert, så denne uka får jeg levert alle sofadelene jeg trenger, i tre ulike farger, med separate trekk. For delene var på lager, bare ikke i akkurat den fargen jeg trengte. Forvirra? Sånn er det å være voksen.

Jada. Her står jeg. Til knes i kontrakter, enorme pengesummer som skal føres mellom kontoer, maskeringsteip på veggene, og et stort glis. For jeg synes jo det er gøy. Jeg gjør jo det. Bare det at jeg i en alder av 26 år har mulighet til å kjøpe meg leilighet i Oslo, at jeg har råd til å pusse opp, at jeg er i stand til å male selv. Det gjør meg ekstremt takknemlig.

Har jeg forresten fortalt dere at jeg har brukt over to år på å plukke ut kaffekanne? Nei? Den matcher den nye grønnfargen i gangen. Jepp. Sånn har det blitt.