Anlegg av vindkraftparker krenker likeverd, frihet og rettferdighet

MENING
NAMDALSAVISA

Norske borgere har ingen rettigheter når det gjelder å verne norsk natur.  Lovverket gir ikke grunnlag for at en domsstol eller lignende kan klagebehandle protester med troverdighet.  NVE er den som både gir konsesjon og er klagebehandler. Blir klagen ikke tatt til følge må klage videresendes til Olje- og Energidepartementet. Klagebehandling ligger slik i samme myndighetssektor og myndighetsområde som tildeler. Bukken er tildelt havresekken

Energimyndighetene tegner kart for fremtidig utbygging av vindkraft. NVE har hittil pekt på 43 større områder i Norge som er aktuelle for videre arbeid. Vi ser nå opptakten til en massiv rasering av store fjellstrekninger.  Mange av dem ligger i verdifulle natur- og friluftslivsområder.

Må vi akseptere beslutninger om saklige forhold av personer som kun representerer statsmyndighetene? Hva annet gjør seg gjeldende enn deres egne mangelfulle forståelse av konsekvensene og ensidige verdioppfatninger? Kapitalmektige utenlandske utbyggingsselskaper utnytter nå en tidssituasjon. En ellers ulønnsom vindkraftutbygging er for tiden gjort lønnsom ved at staten betaler mellomlegget. Midlene tas fra norske skattebetalere. Selskapene får aksept ved å ri på grønne grupperinger med ensidig fokus på klimaproblematikken. Og blir godt hjulpet av suget etter økonomiske fordeler som en del fattige kommuner tror skal bli en positiv virkning av anleggsarbeidet.

Er det rett fremferd når tildelinger skjer uten at saken har blitt drøftet og avtalt med de som representerer lokale, regionale og nasjona0le natur og miljøverninteresser? Hvorfor blir ikke verdier som tusener av norske mennesker bærer i dypet av sine hjerter anerkjent? Verdier som gjennom representasjon herfra burde kunne gjøre seg gjeldende som en likeberettiget hensynsverdig faktor i beslutningsprosessen? Hvorfor blir ikke en fornuft og rettferdighetssøkende drøfting gjennomført? Hvorfor får ikke representanter fra natur og miljøbevegelsens konfrontere sine verdier mot kapitalmaktens før sistnevnte får grønt lys til å starte arbeidet?

 Det blir alltid feil når statsmakten oppretter ensidige myndighetsgrupper som beslutter om forhold som medlemmene mangler forutsetninger for å forstå. Rettferdighet kan først skapes når hver side av de direkte berørte blir henvist til å konfrontere sine egne oppfatninger av verdiene mot de andres. Da først kan det dannes en felles og helhetlig bevissthet om de ulike behovene. Først når dette blir drøftet av representanter fra alle sider oppstår grunnlaget for fornuftige og rettferdige vurderinger. 

Vi ser et grelt eksempel på urett når utbyggere tillates å begynne veibygging i fjellheimen på Fosen i Trøndelag. Dette skjer før siste ord om saken er sagt. Hver gang statsmakten utøver myndighet ut over sin oppgave, som er å skape forutsetninger for at beslutninger ivaretar fornuft, frihet og rettferdighet, blir den selv en undertrykkende makt. Dette skjer stadig på nytt. Nå begynner den største landskapsraseringen som noen sinne har skjedd i Norge. Med allerede oppstart av ødeleggende fjellsprengninger som etter hvert vil skje over stor fjellområder.  Ødeleggelser som det i all fremtid blir umulig å reversere.

Dette viser med all mulig tydelighet at vår samfunnsordning lider under en skjebnesvanger feil. Og denne feilen skjedde da statsmakten ble tildelt andre enn sin egentlige og eneste rettmessige oppgave: Å skape forutsetninger for frihet og rettferdig rett for landets borgere!

For å innse dette må det bemerkes at de forhold som vi mennesker ønsker å beslutte om stammer fra to ulike arenaer. Den ene arenaen har utgangspunkt i elementene jord, vann, luft og varme. Disse sansbare elementene ligger til grunn for alt det vi kan iaktta av verdens uendelige mangfold av levende natur og menneskeskapte kultur. Har vi interesse av å endre noe på denne arenaen må det skje ut fra en motivasjon. Denne forutsetter en verdioppfatning som sier at de nye forholdene som oppstår blir av større verdi enn situasjonen vil bli dersom endringen ikke skjer. Dette viser klart at våre beslutninger på den sansbare verdens arena er basert på verdioppfatninger, ikke på rettsoppfatninger.

Grunnlaget for våre rettsoppfatninger derimot er ikke direkte sansbart. På denne arenaen vurderer vi forhold mellom mennesker ut fra rettsfølelsen.  Denne kommer til utrykk som rettsoppfatning når jeg spør: Er det som gjøres rett eller urett fremferd? Denne opplevelsen er aktuell gjennom det som nå skjer med fjellheimen. Rettsfølelsen krenkes og sier nei dersom noen fullbyrder forhold som i vesentlig grad angår min og andre berørtes interesser, og det har blitt brukt maktmidler for å ignorere og overkjøre de som har motinteresser.

Borgenes rettsfølelser og rettsoppfatninger vil alltid være ulike, men må i utgangspunktet anerkjennes som likeverdige. I omgang menneske og menneske i mellom avslipes oppfatningene mer og mindre mot hverandre. Allikevel er det nødvendig å fastlegge lovregler. Ideen om frie valg av representanter til den lovgivende forsamlingen, og vedtak gjennom flertall er demokratiets adelsmerke. Denne praksisen fører til et forlik på grunnlag av den i tiden mest mulig allmenne rettsoppfatningen. Det ene er å skape beskrivelser av hva som er urett fremferd og forbudt som grunnlag for strafferett.  Og lovene blir gjort gjeldende for alle.

Det andre er lovens beskrivelser av grunnlaget for sivilrett. Hvordan løses interessemotsetninger på en slik måte at beslutningen blir rettferdig? Ved konflikt er avtale den eneste beslutningsmåten som evner å ivareta rettferdighet til begge sider. Ingen går frivillig med på en avtale som ikke oppfattes som rettferdig. Loven vil gi beskrivelser av hvordan interessemotsetninger skal kunne løses gjennom egnede prosedyrer som kan føre til avtaler. Dette danner grunnlaget for sivilrett.

Fra når av og med hvilken rett har vi blitt holdt borte fra å bruke vår myndighet og likerett til medvirkning når spørsmål om endringer av vesentlig betydning for våre livsforhold står på dagsorden? Dette skjedde i og med oppkomsten av politiske partier. Gjennom disse blir vi tvunget til å gi fra oss vår rettmessige myndighet.  En praksis som er lagt opp slik at statsmyndighetene ikke bare vil representere våre rettsoppfatninger, men også våre verdioppfatninger. At staten skal representere våre verdioppfatninger er feilen og problemet! Staten løser denne oppgaven på slettest mulig måte.

Det er ikke representasjon i seg selv som er problemet. Representasjon er en praktisk nødvendighet. Men ideen om å la representasjon angående saklige forhold skje gjennom politiske partier er en fadese og en opplevbar verdenskatastrofe. Gjennom å velge parti overfører vi hvert fjerde år stadig på nytt vår egen myndighet til sentralmyndigheten, staten. Denne har da ikke bare oppgaven å implementere våre rettsoppfatninger i lovene, men også rett til å representere våre verdioppfatninger. På denne basisen skjer de utallige dumme og skadelige beslutningene som statsmakten har truffet gjennom årrekker. Bak oppkomsten av partisystemet lå det enten bare naivitet eller kyniske hensikter for å skape det manipulerbare maktsystemet som vi nå har. 

Vår nåværende form for representativt demokrati er ikke i pakt med demokratiets storslagne frihets og rettferdighetens ide. Men denne ideen kan vi nærme oss gjennom to lovformuleringer som jeg foreslår å kalle frihets og likeverdsforholdets grunnideer. Frihetsideen må formuleres negativt, for ingen makt som ikke er avtalt, kan ha myndighet over den enkelte. En foreslått tekst sier: Ingen har rett til å hindre noen i sin frie utfoldelse som handlende individ så lenge handlingen ikke krenker andres tilsvarende rett til liv og handling i frihet. Gjennom begrepet tilsvarende utrykker setningen den grunnleggende ideen om avveining og likevekt i frihetsforholdet mellom mennesker.

Uenigheter oppstår i spørsmål om hva som er tilsvarende verdier.  Da blir en fornufts og rettferdighetssøkende prosess nødvendig. Utfordringen er at verdier ikke har noen eksistens i seg selv. De er uløselig knyttet til mennesket som opplever dem. Og verdiopplevelsene utrykker personens individualitet. Men det individuelle ved menneskets verdioppfatninger må som utgangspunkt anerkjennes som likeverdig i samme sak som alle andres. Loven som skal ivareta likeverdsforholdets ide vil måtte si noe slikt: Alle mennesker har lik rett til individualitet, lik rett til å være annerledes enn alle andre. Dette skaper en forpliktelse som gjelder for alle andre i forhold til den enkelte

Disse to lovene vil få store rettferdighetsdannende konsekvenser. De vil innebære at den enkelte, eller representanter for en gruppe, kan kreve en rettslig kommunikasjon, en empatisk kommunikasjon for prøving av om den sterkeres beslutninger eller handlinger kan sies å overskride grensen for det som må gjelde som tilsvarende for andre berørte sin likeverdige rett til liv, helse, velferd og handlingsfrihet.

Rettsmakten vil da måtte stanse den sterkere i sitt forehavende og henvise denne til en rettslig kommunikasjon med den annen part.  Dette blir en form for kommunikasjon som føres innenfor rammer som loven oppstiller. Denne krever at hver av partene selv velger seg en dertil skolert person som for eksempel kan kalles frihetsvokter, fredsmegler eller moderator. En person som kan bistå den som selv kanskje ikke har de beste talegaver til å få fakta på bordet. Og ved behov kan være lærer for sin part i menneskekunnskap og empati, medopplevende forståelse. 

Det vil stilles krav til begge partenes redelighet når det gjelder beskrivelser av de saklige konsekvensene som partene ser som følge av den ene og den andre beslutningen. I tillegg vil retten kreve at partene oppbringer empati i form av vilje til å fatte betydning av de verdiene som saken dreier seg om for den andre parten. Dersom en av partene mangler evne eller vilje til å utvikle økt bevissthet om saklige konsekvenser og verdiforståelse kan dette bare betyr tap av myndighet i saken. Frihetsvokterne og rettens administrator vil da beslutte en tvangsavtale. Med andre ord å avsi en dom.

En rettslig ført kommunikasjon vil skape bevissthet om mulige alternative løsninger som ivaretar mest mulig av begge partenes verdier og interesser. Eller, dersom løsningen bare kan være et enten eller, at begge partene forlikes i sin forståelse av hva som innebærer hensyn til de vesentligste verdiene. Dersom spørsmålet om vindkraftparker ikke skal etterlate evige såre følelser i store deler av den norske befolkningen må konflikten løses på riktig måte. Se overvei.no