Derfor har vi alle så veldig godt av en årlig påminnelse om hva det å gå i «flyktnings spor for frihet og fred» egentlig betyr

For egen regning

SYMBOLIKK: Flyktningene som kommer til Norge i dag, har samme behov for omtanke og trygghet som det nordmenn som flyktet til Sverige under 2. verdenskrig hadde. Flyktningerennet er en viktig påminnelse om dette, mener NAs sportsleder. 

NAMDALSAVISA

Selv om det i kampens hete kan virke som om verden står og faller på om det blir suksess eller ikke når norske idrettshelter går i OL eller VM, er konkurranseidrett i den store sammenhengen egentlig ganske så uviktig.

I alle fall om man ser bort fra at det beviselig påvirker humøret på oss i positiv retning, når Therese Johaug & co henter heim triumfer i store mesterskap. Det er også bevist at det gjør godt for fellesskapsfølelsen når vi lar oss underholde av idrett.

Likevel, i et stort perspektiv er konkurranseidrett uviktig.

Et skirenn skiller seg imidlertid ut. Det er faktisk enestående i Norge.

For når 800 deltakere går Flyktningerennet lørdag og søndag, handler det om så mye mer enn bare om hvem som vinner laurbærkransen.

Og det handler også om mer enn å ha ei årlig markering til minne om det som skjedde under 2. verdenskrig.

«I flyktningers spor for frihet og fred» er Flyktningerennets ord som forteller noe fint om dette.

I 2019 er – dessverre – dette mer enn ord for å minne om noe som har skjedd.

Det er like mye en påminnelse om hva som skjer i verden rundt oss i dag, og; hva som skjer i Norge!

Som journalist i NA har jeg jobbet med Flyktningerennet i over 30 år. Pål Tyldum, Erling Jevne, Emil Iversen, Niklas Dyrhaug, Heidi Weng, Anders Södegren, Marit Bjørgen, John Kristian Dahl, Johan Kjølstad, Frode Estil, Marit Bjørgen og Petter Northug er blant dem som har fått sin laurbærkrans i Norges fineste skirenn.

Store skiløpere alle sammen.

Men ingen seierintervju husker jeg bedre enn det jeg gjorde med Duha Turani i forbindelse med rennet i 2016.

Nei, du finner ikke Duha på lista over vinnere av Flyktningerennet.

Men hun vant det viktigste; livet. For den syriske kvinnen måtte flykte fra krigens ufattelige redsler i heimlandet sitt, og etter en lang reise gjennom Europa fant hun sitt fristed i Gäddede.

Da oppholdstilatelsen var i boks meldte hun seg på Flyktningerennet, og få deltakere har nok i Flyktningerennets 69 årige liv, vært så tett på opprinnelsen som Duha.

Flyktningedebatten er levende i Norge i dag. Skal vi ta imot flyktninger, og hva skal kreves for at de skal få oppholdstilatelse i Norge? er spørsmål som hele tida skaper politisk debatt og påfølgende folkelig engasjement.

En debatt om dette må vi tåle, men mange av kommentarene som følger på sosiale nettsted i kjølvatnet av slike diskusjoner, er bare trist. Du trenger ikke lete lenge for å finne hatske meldinger om flyktningene som har kommet hit.

Nettopp derfor er Flyktningerennet viktig.

For det er et renn som minner oss om at også vi nordmenn en gang måtte flykte fra krigens redsler, og hadde behov for at noen som var utenfor krigssonen ønsket å ta i mot oss.

Svært mange nordmenn hadde samme behov som Duha Turani og andre syriske flyktninger har i dag.

De trenger ikke hatske kommentarer på Facebook. De trenger derimot noen som tar imot dem, på samme måte som vi ble tatt i mot av svenskene da vi trengte hjelp for snart 80 år siden.

Det er det Flyktningerennet handler om.

Derfor har vi alle så veldig godt av en årlig påminnelse om hva det å gå i «flykntings spor for frihet og fred» egentlig betyr.

Og nettopp derfor er Flyktningerennet så mye mer enn bare et vanlig skirenn.