Tanker på frifot

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Jogging, dere. Finnes det noe mer forfriskende? Komme inn igjen etter ei ordentlig bra økt, slenge treningsjakken over stolen, åpne kjøleskapet og drikke melk rett fra kartongen. Kanskje jafse i seg ei gulrot uten å skrelle den, ta en selfie, tøye ut. Sjekke pulsklokka, se hvor du har løpt, sjekke terrenget, stigningsgraden, hastigheten. Gå inn på nettet og bestille enda et par løpesko. Melde seg på et løp. Drikke mer melk fra kartongen og melde seg på et løp til – et fjelløp, helst over tre mil. Luske rundt i stua og stolt stryke over medaljene fra de hundrevis av løpene man har vært med på. Jogging, dere! Nå høres jeg ut som en gymlærer som har ranet sortimentet til RedBull, merker jeg. For jeg har ingen plan om å verve alle dere til jogginga sin verden. Så klisje er jeg ikke, men det skal sies at jeg innimellom drikker melk fra kartongen.

Okei, la oss spole litt tilbake. Da jeg gikk på videregående og flyttet på hybel for meg selv, hadde jeg ambisiøse planer. Jeg skulle blant annet stå opp en halvtime tidligere hver morgen og ta en aldri så liten joggetur – hver eneste dag. Det var tross alt min hybel som soleklart lå nærmest skolen – og var jeg effektiv, brukte jeg maks ett minutt fra dør til dør. Så en joggetur før skolen skulle jeg klare å gjennomføre, ikke sant? Spesielt når du er 16 år og egentlig ikke aner hvem du er, ikke eier selvdisiplin og tror at nudler er sunt. Mine joggeplaner gikk ikke spesielt bra. For å tydeliggjøre hvor snusfornuftig jeg var på den tiden: På flyttelasset mitt hadde jeg med meg en svartsekk med sko. Ikke spør. Håndklær, derimot, det var det to av. Vannglass? Fire. Mamma som forsiktig prøvde seg med at det «kan jo være greit å ha litt flere håndklær, hvis du får besøk, for eksempel» fikk ikke akkurat trumfet gjennom forslaget sitt. For joggeskoene fortsatte å ligge i bunnen av svartsekken stort sett hele videregående.

Heldigvis forandret det seg, og det er jeg så glad for. Hver gang jeg kjenner at jeg holder på å klikke på verden, tar jeg meg en joggetur. Skrur på musikken, skrur av verden. Det er så godt å bokstavelig talt lufte hodet, kjenne at jeg lever, glemme alt det andre. Jeg husker at jeg for flere år siden siklet på de folka som nærmest svevde av gårde på stien, og jeg lurte på hvordan i alle dager man blir sånn. At man bare spretter av sted, liksom. Spiser de noe spesielt? Det kan ikke ha vært nudler i hvert fall. Men med tiden skjønte jeg at regelmessig aktivitet skulle gi meg lønn for strevet.

Nei, jeg har ikke lyst til å være den over-entusiastiske gymlæreren som slår hendene sammen og skal ha med seg samtlige på et maraton, det må komme av seg selv. Men det finnes vel en mellomting? For tro meg, det er ikke sjelden jeg føler meg som en beltedyr i overgangsalderen når jeg starter på en joggetur tidlig på morgenkvisten. «Jeg. Er. Så. Sliten» og «herregud, nå ligger alle under dyna og sover, hva er galt med meg?» og «i dag er ikke dagen» og «er det meningen at jeg skal puste så tungt?» er eksempler på tanker som raskt dukker opp i hodet mitt. Mange dager har jeg snørt på meg joggeskoene uten at jeg egentlig er så gira. Det er nesten som når du er nødt til å ta opp de fiskekakene fra fryseren som har ligget der i evigheter og late som du er engasjert når du slenger dem i stekepanna. Men vet dere hvor mange ganger jeg har kommet hjem fra en joggetur og vært surere enn jeg var da jeg dro?

Det er sikkert en klisje, men fordi jeg rører meg, gjør tankene mine det samme. Jeg får tenkt gjennom ting når jeg jogger, og jeg trenger ikke løpe fort en gang (jeg mente det når jeg sa det om beltedyr altså). Hastighet og distanse er sikkert skumle ord for noen, og jeg er fornøyd over at jeg har klart å – i hvert fall prøvd – å legge fra meg perfeksjonisten i meg. Det viktigste er at jeg beveger meg ut av døra og kjenner pulsen øke. Beina fungerer, hurra! Hodet fungerer, hurra! Kroppen fungerer, stort hurra! Og dere skulle bare visst hvor mange tekster som blir født når du er skribent og stikker ut på en joggetur...