Bare så vidt

Illustrasjonsfoto  Foto: Siarhei - stock.adobe.com

NAMDALSAVISA

Ingen i verden visste at mitt liv hadde startet for seksti år siden. Ikke en gang mine foreldre. Ikke vet jeg om det de gjorde sammen den påskehelga var planlagt, eller om det bare var en glipp. Sånn som jeg kjente dem, så var det i hvert fall ikke fylla som hadde skylda. Snart ble min mor, og etter hvert også min far, klar over at familien skulle utvides. At det skulle bli nok en sønn, den tredje i rekken, det visste de ikke før lille juleaften. Snakk om å komme som julekvelden på kjerringa.

Kanskje var det dårlig påskevær i 1959, så dårlig at mine foreldre heller gikk til sengs enn til fjells. Alle ønsker seg vanligvis sol og skyfritt i påskehelga, men det kan faktisk lønne seg med styggvær for den som vil bli født.

De første celledelingene som i neste omgang førte til min fødsel og mitt liv, var avhengig av så uendelig mange tilfeldigheter. Min mor var enebarn og hennes mor hadde visstnok flere svangerskap som kroppen selv avbrøt. Derfor var det sikkert bare så vidt at morsan klarte å klore seg fast i livmorveggen også, og uten den prestasjonen ville ikke jeg sittet ved tastaturet nå.

En oppvekst på en gård, sammen med to storebrødre og en rekke kreative nabo- og søskenbarn, er risikosport. Dersom pilen som ble skutt mot minstemann fra et hjemmesnekra våpen hadde truffet to centimeter til siden, hadde jeg nok vært blind på høyre øye siden den dagen. Livet hadde bokstavelig talt sett annerledes ut da.

Dersom flaksen og fysikken ikke hadde berga oss opp fra det iskalde vannet i Kvesjøen når isflaket brast, tømmerstokkene var for sleipe eller når båten kantra, så kunne flere unge liv gått tapt. Det var virkelig bare så vidt.

Uvettig omgang med skytevåpen, sprengstoff og gamle biler med kraftige motorer, kunne også endt i tragedier i stedet for adrenalinkick. Det var enkelte ganger bare centimetre og sekunder som skilte jubel og tragedie. Lykken var bedre enn forstanden så mange ganger.

Sånn har det fortsatt, om enn noe mindre dramatisk, etter hvert som vettet vokste og risikovurderingen ble mer erfaringsbasert. Tilfeldighetenes spill har gitt meg så mye. Brev, mailer, møter og telefonsamtaler har ført til valg som har endret livet mitt. Av og til langsomt, andre ganger brått. En studieplass jeg takket nei til, en jobb jeg takket ja til, et råd jeg fulgte, en magefølelse jeg fornektet. Alt sammen har ført meg hit jeg er i dag, og jeg er glad for alt som har hendt meg.

Noen mennesker leter hele livet etter forklaringer på hvorfor lykken uteblir. For dem er bildet at centimetrene og sekundene aldri gikk i deres favør. En gruppe unge menn over hele verden har funnet sammen på internettet. De kaller seg Incels, som kan oversettes med menn som lever i ufrivillig sølibat. På namdalsk blir vel det noe sånt som «kara som itj fe seig». Jeg så et intervju med en representant fra denne gruppen, og det var en skremmende opplevelse. Mannen i tjueårene definerer seg som stygg, mindreverdig og med så dårlige gener at han aldri vil få seg en kjæreste. Han hevder at han vet hvilken type menn kvinner vil ha, og at han definitivt ikke tilhører den gruppen. På spørsmål om hans opplevelser på damefronten, så forteller han at han har gjort forsøk, men blitt avvist. Dette styrket hans teori, og han forsvant inn i Incel-fellesskapet bak mørke gardiner.

Hva så med de uoppnåelige damene? Jo, det viser seg at de har tilsvarende dårlig selvtillit på egne vegne. De unge influenserne, som de nå heter, synes de har for høyt hårfeste, for smale lepper og for liten bakstuss. Dette gjør visstnok deres liv til et helvete. De har sikkert konstant influensa også. De går i korstog mot seg selv, og køen bak er skremmende lang.

Bloggebildene deres står i sterk kontrast til bildet av mitt eget konfirmasjonskull. Jeg så ut som en bleika utgave av Jimi Hendrix. Det var mye rart hår, kviser og skeive tenner, men vi så lyst på livet likevel. Puppene som jentene kunne skilte med var kanskje ikke perfekte, men de var ekte. Framtidstroen var sikkert overdreven for mange av oss, men den var ekte den også.

Basert på egne erfaringer får jeg derfor lyst til å rive de mistrøstige unge vekk fra blålyset de stirrer inn i, og åpne øynene deres for de mulighetene verden utenfor faktisk har. Den har farer, gleder, utfordringer, sorger og muligheter. Det har livet å tilby til alle, uansett genetisk utgangspunkt, uansett hvor og når du ble født. Forutsetningene er forskjellige, men det gir ingen grunn til å innsnevre de mulighetene som livet gir.

Livet er bare så vidt!