Rundturen som gjør susen

Ukeslutt

Bastian Øien Alstad, journalist  Foto: BJØRN TORE NESS

NAMDALSAVISA

Hele livet har jeg vært en avslappet person. Jeg er sikker på at fjellene kunne rast rundt meg mens jeg trasket gjennom livets dal. Alt har bare gått som det har gått, blitt som det har blitt – og jeg har alltid kommet meg helskinnet gjennom stormen.

Nå derimot, er jeg halvvegs til 50, jeg har fått noen grå hår – og voksenlivet har for alvor nådd meg. Dessverre.

Ikke har jeg kjæreste, ikke har jeg barn, men problemene hoper seg opp likevel. Lyspærer går, bremsereimer ryker, pc’n streiker og hybelkaninene danner seg raskt.

Feil skjer, og må rettes opp. Ny dag – nye nederlag. Man våkner opp på morgenen, og er man heldig klarer man å løse alle problemer og kan gå lykkelig til sengs.

Så er det på’n igjen.

Forrige helg var det Skreifestival i Rørvik og mandagen ble blytung. Et av dagens gjøremål var også et intervju med ordføreren i Vikna, som selvfølgelig også er frontvokalist i Aarsflesin. Bandet på scenen, men jeg hadde mine anelser om at også jeg hadde vært på den scenen den lørdagen.

«Det der tør du ikke uansett» sa folk.

Jo, da. Opp spratt jeg, og satt i en stol som av en eller annen grunn sto plassert på scenen – og der satt jeg foran folkehavet i teltet utafor Rederiet.

Hvorfor? Aner ikke!

Men jeg ante hvorfor jeg skulle ringe ordføreren på blåmandagen – og det var for å stille noen litt kritiske spørsmål, selvfølgelig.

Jeg tok en helgardering og spurte om det var Aarsfelsins vokalist jeg hadde på tråden, og at jeg var hans største fan. Jeg tror det gikk bra.

Dagen etter måtte jeg og min kollega Lena til Namsos fordi en lekaværing hadde kjørt NA-bilen dit. Da ble vi for sein til å bli med reserveferga, for andre gang på under en uke.

Da ble det å ta langturen rundt Foldereid, Kongsmoen og Høylandet igjen. En tur som Lena hadde så lite lyst til å ta at hun forlot meg i bilen for å prøve å haike seg videre til Namsos. Men så langt kom hun aldri, for brått gikk bommen ned.

Tilbake kom hun, lettere irritert.

Personlig elsker jeg «turen rundt». Drøyt to timer uten problemer. Hendene på rattet, og øynene på vegen. I mil etter mil etter mil, der NESTEN ingenting kan gå galt.