«Ikke bare skal vi slite med søppel i fjæra, nå skal vi ha det på fjellene også»

Tar fulg: Havørn har blitt kåret til Trøndelags nye fylkesfugl. Denne ørna ble nylig drept da den kom i kontakt med vindmølleparken på Ytre Vikna. Alexander Hartvikøy tar et oppgjør med de som bare ser postive sider med vindkraftanlegg. Foto: Privat 

INNSPILL: Alexander Hartvikøy, Utvorda, Nei til vindturbiner i Innvordfjellet og Sørmarkfjellet 

NAMDALSAVISA

I NA den 9. april er viknaværingene Johan Thomas Dahle og Espen Lauritzen ute og forteller at de ikke forstår motstanden mot vindkraft på Sørmarkfjellet og landet for øvrig.

Jeg har selv bodd i både Nærøy og Vikna i 12 år, og bodde der da Ytre Vikna vindkraftverk skulle bygges ut. Det er av min oppfatning også, som de to sier, at motstanden der ikke var særlig stor på det tidspunktet. Tilbake i 2012, og tida før denne sto ferdig, var det tilnærmet ingen debatt rundt dette etter hva jeg fikk med meg som innbygger i Vikna.

Ei heller noe særlig på riksplan, som vi opplever i dag.

Siden den gang har kunnskapsnivået rundt vindkraftutbygging økt. Særlig omfanget rundt denne nasjonale nedbygginga er av en skala som vil gjøre at enorme propeller blir vårt nye kjennemerke, og vår nye identitet. Ikke bare skal vi slite med søppel i fjæra, nå skal vi ha det på fjellene også.

De forteller videre at vindturbinene verken støyer eller skjemmer utsikten. Dette får være deres subjektive mening. Det er mer enn nok av andre mennesker som har disse anleggene på dørterskelen sin som sier det motsatte.

Synlighet og støy være avhengig av mange faktorer. Ikke minst terrenget et slikt industriområde bygges i. For Viknas vedkommende vil turbinene på Sørmarkfjellet og Innvordfjellet vises mye mer for de aller fleste av innbyggerne i Vikna, enn deres eget vindkraftanlegg gjør.

Det som er hovedproblematikken i forhold til vindkraftanlegg, er fortsatt at det må til store naturinngrep og arealbeskatning av den siste ville naturen vår. Argumentasjonen vi får servert er i hovedsak «kraftunderskudd i Midt-Norge» og «grønt skifte».

Disse to begrep er for lengst plukket fra hverandre, ikke bare av allmuen, men også av eksperter på området. Samtidig ser lokalpolitikere kapitalistiske verdier trumfe selve hjerterota til oss nordmenn, nemlig «nærnaturen» vår. Selv ikke fugl- og dyreliv blir ofret en tanke, selv om i beste fall tvilsomme utredninger skal ha det til at kunnskapen er ivaretatt. «Avbøtende tiltak» sa du? Vel, det eneste som er sikkert er at disse turbinene fungerer på ørn og annen fugl, slik som en fjøslampe fungerer på fluer. Bare se til Smøla og antakelig til Ytre Vikna.

I 2019 er det faktisk godt mulig å leve på bygda uten at kommunekassa flommer over. Tilbake på 1960–70 tallet ble det lagt til rette for et livskraftig kystsamfunn. Det ble lagt landstrøm ute til øyene, telefonkabelen kom enda lenger tilbake. Radiosignal hadde de også. Og i flere tilfeller ble det bygd moloer til innbyggerne på øyene. Alt dette på det offentliges regning.

I dag har vi omtrent ingenting av dette, selv om økonomien er mange ganger sterkere. Poenget mitt er at det er langt ifra et økonomisk perspektiv alene, for å definere et livskraftig lokalsamfunn.

Dahle og Lauritzen hevder også at blå sektor mangler strøm. Norge er netto eksportør av strøm. Hva er det som gjør at det mangler strøm på Vikna? Får vi eksportert strømmen til Europa, så skal vi få den til Vikna også!

Naturinngrepene i Flatangers kuperte terreng krever ikke bare store utskjæringer, men også tilførsel av enorme mengder masse. Det sies for Innvordfjellet sin del at det er usikkert om det må til steinfylling/molo i drikkevannskilden vår til, eller om det holder med bru!

I tillegg varierer høyden i dette området med om lag 100 meter, med nærmere 400 meter på toppen! Da kan en ikke hevde at å bygge vindkraftanlegg på Ytre Vikna blir sammenliknbart.

Videre sier viknaduoen at det er rene visningssenteret i Vikna, dette har ikke forhandlerne i Flatanger fått gjennomslag for. Ei heller noen garanti for at vegene er åpne for allmuen. Forresten går folk på fjellet for å oppleve vill natur. En type vill kystnatur med relativt høye og bratte fjell som Flatanger nærmest er alene om å ha på Trøndelagskysten. På grunn av denne naturen flytta jeg tilbake til Flatanger i 2017. For så å få servert naturødeleggelse rett i fanget.

Til sist vil jeg kommentere påstanden om at de sier dyrelivet er det samme. Vel, går de turer og teller døde fugler? For få uker siden fikk jeg tilsendt bilder av en bekjent på Vikna, der vedkommende gikk tur i denne «parken» dere så pent kaller den. Dere skal få se det samme bildet, så kan vi bare spekulere i hvor mange likemenn denne majestetiske fuglen har. Jeg ønsker å avslutte med å invitere både Dahle og Lauritzen, og øvrig til en guidet tur av flatangringer i vår natur, så forstår dere mer av problematikken vår.