NA-spaltisten

Den gamle damen og vampyren

  Foto: NTB Scanpix

NAMDALSAVISA

Er det egentlig mulig å lage gode og nære portrettintervjuer i møtet mellom nøkternt faktasjekkende, suverene journalister og intervjuobjekter med punktlister full av budskap ferdigtygd av kommunikasjonsrådgivere?

Det har mange diskutert siden den danske radiokanalen Radio24syv portrett-intervjuet «Hele Danmarks Ghita» ut i eteren og på internett for noen uker siden. Dokumentaren er på rundt en time og handler om journalisten Iben Maria Zeuthen sitt forsøk på å lage et portrettintervju med en av Danmarks største skuespillere, Ghita Nørby (84).

Dramaet er en Oscar-statuett verdig. Journalist Iben har kommet hjem til Ghita for å snakke med henne i sju (!) timer. Hun har forberedt seg til intervjuet i en måned, blant annet ved å lese biografier og se filmer og tv-serier. Hun har et ferdig konsept med tre ulike retninger hun tenker intervjuet kan gå. Dessuten har hun laget en avtale med Ghita på e-post og tatt med dyrt lydutstyr og trøffelpølse.

Skuespillerdronning Ghita reagerer negativt på journalisten, der hun står med en enorm mikrofon og «ørebøffer» ute i yttergangen. Som lytter får jeg assosiasjoner til vampyrfilmer, der det er umulig for vampyren å komme inn i huset før han er ønsket velkommen. Men det er visst ikke regelen her, for opptaket er allerede i gang. Ghita begynner å skjelle ut journalisten ved å kalle henne dypt åndssvak, sentimental og banal og gjøre narr av utseendet hennes i stedet for å svare på de ferdig formulerte spørsmålene.

Det er uvørent, frekt og ubehagelig av dame Nørby, og det er vel få av lytterne som ønsker at de er i journalistens sko. Men lyttere reagerer også på at premissene synes å være gitt på forhånd. Det virker som om Zeuthen har bestemt seg for hva Ghita skal svare. Eller at hun har tre alternativer, som hvert svarer til ett av de tre retningene Zeuthen sier hun har skissert for samtalen i sine notater.

«Dette er ikke at tale sammen», sier Ghita, og det er lett å være enig. For her synes rollene å være gitt på forhånd. Dette er møtet mellom den unge, yndige kvinnen (som i realiteten er en erfaren journalist på nærmere 40 år) og den eldre divaen som viser en annen side enn den hele Danmark elsker. Radiokanalens kaller det «En smertefuld samtale om at være ung og gammel, stor og lille, mor og datter, klog og dum». Lytter man til råopptakene fra seansen, hører man at det meste som ikke passer denne virkelighetsbeskrivelsen, er blitt redigert ut.

I ettertid har Ghita gått ut og sagt at hun har blitt voldtatt av hele opplegget. Programsjef i Radio24Syv, Mads Brügger, er derimot fornøyd. Skit i spekulasjoner om Ghitas mentale helse. Lyttertallene er jo så høye. Programmet fikk vist fram denne andre siden av Ghita. Diskusjonen i sosiale medier mellom danskenes «team Ghita» og «team Iben» betyr også suksess for programsjefen. Plutselig er visst ikke det gode portrett målet likevel.

Programmet gir god innsikt i journalistikkens verden anno 2019. Journalister har lært mye nytt de siste årene i sin iver etter å ta del i disse revolusjonene kalt digitalisering og internasjonalisering. De har lært å kommunisere effektivt. Å skrive overskrifter som er synlige i sosiale medier. Å lage god digital historiefortelling. Å skrive saker som kommer høyt opp i Google-resultatene. Å lage podkast hvor de sitter og snakker med hverandre om hvor smarte de er. Men har de egentlig lært å tegne portretter av ekte mennesker?

Forfatter Lea Korsgaard, som skrev biografi om Ghita Nørby i 2011, mener problemet med intervjuet er «at vi ikke længere anerkender – eller forstår – forbindelsen mellem det urimelige og kunsten. Mellem hensynsløsheden og sandheden». Vi lever i en virkelighet der sannhet bare er enhetlige, objektive observasjoner som kan sjekkes opp mot uomtvistelige fakta. Der til og med fiksjonsforfattere blir faktasjekka så mye at de bør la First House ta en gjennomgang av alt de overhodet tenker på å publisere. Der kunsten nærmer seg slutten like mye som ei dame i 80-åra.

«Zeuthen, jeg kan ikke. Jeg har prøvet. Jeg kan ikke. Jeg giver op», sier Nørby mot slutten. Jeg kan godt forstå hennes frustrasjon, for jeg har kjent så lenge på det selv. Hvordan rommet for menneskers følelser minker. Forståelsen for at ingen av oss kun handler med vår rasjonelle fornuft. At vi ikke er skapt til bare å være yndige vesen som smiler og er høflige med båndopptakeren på. At det er sider ved oss alle som er ubehøvlede, usminkede og ubehagelige, men at det bare er de største kunstnerne som klarer å få dem fram på en måte som gir verdi for andre. Og at det er derfra kunsten kommer. Litteraturen. Skuespillet. Filmene.

Det er ingen tvil om at hele Danmarks Ghita, hun kan. Hun våger, hun formidler, hun skinner og hun lærer oss andre noe. La oss håpe det kommer flere som henne. Og la oss alltid ønske dem velkommen inn.