For egen regning

Når luksusen slår inn

  Foto: Tegning: Knut Høihjelle

NAMDALSAVISA

Det står ei gammel skogskoia i lia til nedfalls på tur fra heimplassen min i Overhalla til de idylliske vatna Fremre- og Indre Nåltjønna i Grong.

Skogskoia får meg til å tenke på møtene med Magne Råum. Namdalingen som på 1930-tallet levde som fangstmann på Øst-Grønland. Han hadde sekken full av historier og hans store røde nese kom ikke av forbruk av alkohol, men av at han blant annet lå ute i telt i 60 minusgrader.

Som fangstmann var hans største luksus å komme inn ei jaktbu eller koie, som stort sett rommet en ovn, et lite bord og en benk hvor en kunne sove.

«Det er ikke et hotell i Norge som kan by på en bedre luksus enn ei slik bu»

Det pleide han å si mange ganger. På fjellet over gården sin, i grenselandet mellom Høylandet og Nærøy, hadde han bygd seg ei slik koie.

Minnene fra fangsttida ble om enda sterkere der inne hvor den eneste lyden en kunne høre var vedkubbens sang i ovnen.

Skogskoia jeg passerer, huset tømmerhuggere. Det var deres hvilebu hvor kruttsterk kaffe smakte godt om været ute var ruskete på forskjellig vis.

Den synger så absolutt på siste verset hvor atter en vinter har satt dype sår, men sporene etter liv er der fortsatt. Det livet kommer aldri tilbake. Tømmerhuggere, er nå vedhuggere eller så rydder de langs strømlinjer. Tømmerhuggere, fløtere, skogskokker og hestene forsvant over natta.

Hogstmaskiner med en datahjerne, større enn den som brakte mennesket til månen, er de som råder i tømmerskogene nå. De forsvinner når et hogstfelt er tatt ut. Men noe som ikke vil forsvinne i bildet, er alle de planlagte vindkraftanleggene som skal pepre uberørt natur Namdalen – om de blir bygd vel å merke.

I dagenes påskenummer kan du lese om hyttefolk på hver sin ende av skalaen. Fra de som klarer seg med 30 kvadrat til dem som eier fritidsboliger med høy standard.

Uansett størrelse har hyttefolket en fellesnevner. De trives der, og spesielt i påska. Om det er ute ved havgapet, fjorden, i skogen eller på fjellet.

I fjor ble det kjøpt hytter og fritidseiendommer i Namdalen for 150 millioner kroner, og boligmeglerne sliter ikke med klisterføre. 2019 tegner til å bli et like godt år for dem.

Skogskoia har ingen verdi, men den har sin egen historie, som det ikke nytter å kjøpe.

I påska reiser rundt halvparten av oss nordmenn på ferie. Hva så med resten? Hva finner de på? Er en så heldig å bo i Namdalen, har vi alt en kan ønske seg av destinasjoner til å få innholdsrike dagsturer. Etterfulgt av lammelår, påskenøtter og engelsk krim til kvelds.

Dessuten er det noe med å ikke legge lista for høyt i forhold til hva som er en vellykket tur. De fleste av oss bor bare tre skritt fra inngangsporten til naturopplevelser. Hvorfor må alt være så langt unna, tungt og uoverkommelig, som de små kopiene av Lars Monsen deler på Facebook? Når jeg tenker meg om, er jeg en av de skrytepavene, men det får så være.

Poenget må være å finne sin egen form for friluftsliv. Jo, visst ble infrastrukturen i Namsos flott med Namdalsprosjeket, men det beste av alt. Vi fikk ei ny bru – og brurunden ble skapt. Til stor glede for folk i alle aldre. Det var helse i hver bompassering.

Langs jernbanelinja på brurunden forsvinner bylarmen. Tankene streifer til den slitte koia. Det mens en hører suset fra den travle stokkeanda, som lander bare noen meter fra deg.

God påske!