Rust opp gamle vannverk:

Utbygging som monner

Noe å tenke Over: Når NTE oppgraderer Nedre Fiskumfoss, så vil effekten øke med 105 GWh til 382 GWh – en økning på nesten 40 prosent. Bare økningen er nesten like stor som hele vindkraftproduksjonen i Vikna, skriver Erik Fløan.  Foto: Stein Nervik

Det som passer ett sted, behøver ikke å passe et annet

NAMDALSAVISA

NVEs forslag til vindkraftplan har opprørt mange. Selv må jeg vedgå, ikke minst etter å ha bodd en tid på Rørvik, å ha et pragmatisk forhold til vindkraftutbygging i seg selv. Det som passer ett sted, behøver ikke å passe et annet. Jeg tror vi skal vokte oss for å gjøre vindkraft til et enten eller. Men skal det tjene noen hensikt å diskutere vindkraftutbygging i Trøndelag overhodet, må vi se langt større på saken.

Det er på det rene at vi vil behøve mer energi, lokalt så vel som globalt. Flere industriland går fra fossile til fornybare energikilder. I Namdalen og resten av Trøndelag så besitter vi store ressurser i havet, skogen og berggrunnen. Hvorvidt vi klarer å utvinne ressursene og reise en konkurransedyktig foredlingsindustri, vil antagelig bli et eksistensvilkår for oss, intet mindre.

En mer avansert bioøkonomi som gir råvarene våre høyere foredlingsgrad, vil kreve enda mer energi. Generelt så betyr økonomisk vekst et økende behov for energi, men det behøver ikke å bety større miljøforurensning eller utslipp av skadelige klimagasser.

Energi er både en internasjonalt omsettelig ressurs og et nasjonalt konkurransefortrinn. Vi ble ikke en velstående nasjon av å dusje i kaldtvann. Rimelig og pålitelig energi er kilden til Norges velstand. Fra de første vanndrevne møllene og oppgangssagene, til dampmaskinen, til elektrolyse for å fremstille aluminium, papirmasse og kunstgjødsel, til utvinning av olje og gass fra de mørkeste dypene under havbunnen.

Norge har fortsatt det største potensialet i Europa for vannkraftutbygging; neste på listen er Albania. Vannkraft vil i overskuelig fremtid være vår fremste kilde til billig, pålitelig og fornybar energi. Den som sitter nærmest energiressursen, vil dra de største fordelene, også i form av arbeidsplasser og skatteinntekter til distriktskommunene fra kraftverkene.

Det ligger et enormt potensial i oppgradering av gamle vannkraftverk. Bare med tekniske forbedringer som ikke utnytter mer vann eller øker fallhøyden, så er det et realistisk potensial på mellom 1 og 2 TWh i økt energieffekt på landsbasis, og et teoretisk potensial på 5 TWh, ifølge regjeringens energimelding. Dette er uten å bygge ut et eneste nytt vassdrag. For å sette dette i perspektiv, så vil de 80 nye vindturbinene som allerede er planlagt i Trøndelag yte til sammen 1 TWh.

Kraftselskapene ser dette. Når NTE oppgraderer Nedre Fiskumfoss, så vil effekten øke med 105 GWh til 382 GWh – en økning på nesten 40 prosent. Bare økningen er nesten like stor som hele vindkraftproduksjonen i Vikna.

Siden 1973 har Stortinget vernet nesten 400 vassdrag mot utbygging. Det har ofte vært klokt. Men særlig de to eldste verneplanene var basert på kunnskap som er blitt foreldet. Få av de vassdragene det gjelder, ligger i Trøndelag. Noen vassdrag ble vernet fordi de uansett ikke kunne bygges ut med datidens teknologi. I andre vassdrag har miljøverdier blitt forringet av andre inngrep.

I den grad klimaet blir våtere og villere, må vi kanskje også forberede oss på å måtte sikre oss mot skred og flom med nye magasiner og utbygging av stryk i nye vassdrag, men restaurere vannmiljøer som er viktige for artsmangfoldet og for naturlig flomsikring i andre. NVE har flere ganger bedt om at de to eldste verneplanene blir revidert. Det er i Trøndelags interesse at det skjer.

Det er lett å si ja til fornybar energi som aldri blir utbygd, enten det er ulønnsomt eller teknologien ikke er oppfunnet. Trøndelag trenger en mer frimodig debatt om energiressursene, som lar oss høste forstandig av naturrikdommene, og se fordomsfritt på hvor vi har størst nytte av å forvalte vårt pund.