Den forsvunne ostehøvelen

NAMDALSAVISA

Den trykkede stemningen er til å ta og føle på. De i utgangspunktet feriestemte menneskene sitter rundt spisebordet uten å se hverandre i øynene. Ja, for frokosten ble ikke den samme denne dagen. Helligdag som det var, til og med. Tante Bjørg rister oppgitt på hodet og symboliserer med hele seg hva samtlige ti familiemedlemmer både tenker og føler. Minstemann feller en lydløs tåre, men skjønner såpass at dette ikke er noe som behøver oppmerksomhet av det høylytte slaget. Det var bare å sette tilbake ost av både brunt og hvitt kaliber i kjøleskapet denne dagen. For ostehøvelen, den var på mystisk og uforklarlig vis forsvunnet.

Ostehøvelen, hyttas eneste, som de alle husket ble benyttet dagen før – da latteren hadde runget rundt frokostbordet. Storfamilien hadde da skåret ost som den største selvfølge, og bekymringsløst lempet innpå både ett og to knekkebrød med alle nordmenns favorittpålegg. Det hadde blitt smurt saftige ostesmørbrød til nistepakker, for som alle kan tenke seg, blir en lei av både pølse og brød etter å ha inntatt dette 5 dager på rad. «Hvem var det som tok oppvasken i går, da? Hvor ble ostehøvelen plassert?» Gårsdagens oppvaskansvarlig tar til motmæle og må på stotrende vis innrømme at hun ikke husker hverken å ha vasket denne, og langt mindre hvor den ble plassert i ettertid. «Det er så typisk! Du har sikkert gjemt den med vilje!» «NEHEI!» Heftig og høylytt krangling bryter ut blant familiemedlemmer, og bestefar må heve stemmen.

En siste gang blir det romstert i skuffer, famlet langs gulvet og under matta. Ja, til og med søppelbøtta finkjemmes i diskresjon. Ingen ostehøvel på leterunde nummer fem heller. Sukk. «Jaja, vi får kjøpe en ny til vi skal hit neste gang». Neste gang. Ordene svir som «helvete» i kirka, og får onkel Jon til å knipe øynene hardt sammen. For som folk skjønner, er det ikke bare, bare å hoste opp ostehøvler sånn helt uten videre når en befinner seg midt oppå snaufjellet. I alle fall ikke over påskelanghelga, som jammen ikke består av annet enn helligdager. «For det er helt sikkert, folkens, at ingen driver ap med oss nå? Om det er noen av dere barn som har gjemt ostehøvelen, så er det jammen på tide å finne den fram igjen nå. Dette er ikke gøy!» Samtlige, både barn og voksne, kikker opp og møter hverandres blikk, akkurat som for å gjennomskue en mulig angrende synder. En slange i paradis, eller Judas – for å dra en kristen parallell som seg hør og bør siden det er påske.

«Det er skrømt», mumler bestemor. Kommentaren ignoreres. «Nei, herlighet, dette blir for dumt. Nå drar vi på tur, og glemmer den dumme dingsen!» Alles oppmerksomhet rettes mot tenåringen Jens, storfamiliens kanskje minste osteentusiast. Skrå blikk avslører nyoppstått mistanke, og gjør at Jens må lire av seg en nervøs latter før han stapper et vaffelhjerte med Nugatti langt bak i kjeften. «Jeg har ikke tatt noen ostehøvel jeg altså, hvis det er det dere tror». Han snakker med mat i munnen, og høres i så måte lite overbevisende ut. «Sukk. Så gærent har det vel ikke vært siden påska i fem og seksti» sier bestefar og blir fjern i blikket. Helga reiser seg demonstrativt opp og begynner å rydde av bordet med raske bevegelser.

Timer senere kommer storfamilien tilbake fra en tur som i ettertid kanskje ikke kan beskrives som påskens hyggeligste. Mia, familiens selvutnevnte fotograf og SoMe-kontakt, sørget likevel for et par blinkskudd og hadde allerede skjulte planer om å gjøre et poeng ut av denne memorable dagen i hytteboka senere.«Au, vondt i øyet!» utbryter plutselig minstemann idet gjengen entrer plattingen utenfor hytta. «Ja, hva er det som skinner noe så voldsomt?» sier tante Bjørg og tar seg til øynene. «Det er akkurat som det kommer nedenifra her!» Storfamilien kommer stimende til, og står plutselig i en slags stor sirkel og myser ned mot plattingen. Sola skaper gjenskinn i et eller annet veldig glinsende under plankene i platten. «Er det en kniv?» «Et speil?» «Nøkler?» «Det er skrømt», sier bestemor nok en gang, og setter seg forferdet i en campingstol.

Før noen får gjettet ytterligere, har onkel Jon plutselig hentet fram brekkjern og hammer og går løs på planken som om den var et stykke ved. «Pass på så du ikke ødelegger platten da, din klovn!» kommer det fra hans bedre halvdel. Idet onkel Jon får løsnet en planke, brer deg seg et høylytt gisp fra de omsirklende. «Det er….» «….OSTEHØVELEN!» Og det var det jaggu. Lettelsen er til å ta og føle på, og gledesropene får hyttenaboene til å titte ut vinduene. «Ja, så tåpelige vi er! Vi stekte jo vafler her ute i går». «Ja, visst pokker».I hytteboka for fjorårets påske har hendelsen som skulle føre til følelsesmessige reaksjoner i begge endene av skalaen, blitt tildelt dobbeltsidig oppslag. At ostehøvelen skulle havne under plattingen en gang nummer to dager senere, måtte naturligvis også nevnes. Dette kunne naturligvis tante Bjørg aldri ha forutsett, da hun skulle vise naboene hvordan «den forsvunne ostehøvelen» hadde havnet der den første gangen…