En tid for båt

NA-SPALTIST

Bilde: 

NAMDALSAVISA

Våren er på vei med overhengende flomfare, sure pollenallergikere og – ikke minst – båtsesongen. Trebåter skal pusses så mye at man ønsker seg plastbåt. Seilene som ble for dårlig pakka sammen da man var lei i fjor, skal luftes og overhales. De fleste båtene skal skrapes for voksende skjell og få nytt bunnstoff. Kanskje tenker man et sekund på hvordan man kjører båt uten fare for liv og helse.

Her på Sandøya varer båtsesongen hele året. Denne lille steinen vi bor på har verken fastlandsforbindelse eller bilferje, så vi har to valg: rutebåt eller egen båt. Skjønt jeg har vel bare ett. Siden min mann har vokst opp her, skal det svelges generasjoner av opparbeida stolthet før han mener det er for dårlig vær for jolla vår. Jeg minnes ofte den gangen jeg tvang igjennom rutebåt en mandag morgen i januar fordi det blåste 15 meter i sekundet og regna sidelengs. Mannen var så flau at han var stille hele turen. Alle som vet hvor god han er på småprat, skjønner hvor ille det er.

Vår familie kjører altså ei 15 fots åpen jolle med 30 hestekrefter. Min urbaniserte, indrenamdalske bakgrunn til tross, det går stort sett veldig bra – mye takka være nevnte manns kyndige instruksjon. Jeg har kjøpt ny regnbukse og vindtette votter og lært meg hvor grunnene er. Angsten min for motorens plutselige møter med folks fiskegarn har fordufta. Jeg klarer å fortøye båten uten å smelle altfor hardt inn i brygga. Jeg slapper nesten av når sønnen er ute og kappkjører med kompisen i den lille båten sin med 9,9hk-motor som han fikk til 11-årsdagen og allerede mener er for liten. Jeg har forstått at havet ikke er en fiende, bare en litt psykisk ustabil venn. Og jeg unner meg velsignelsen av en taxibåt som står og venter på meg på brygga når jeg kommer sent fra Oslo helt uten stolthet.

Nå er imidlertid sommeren på vei. For mange et båtkjøringsparadis blant vakre holmer og skjær. For oss båtavhengige et lite mareritt. For dette er den tida på året da landsdelen vår fylles opp av Sørlandets svar på terrorister. Nei, jeg snakker ikke om flått, frikirkemenigheter eller monstermaneter. Men om alle folka fra Bærum, Vestfold eller Stavanger som møtes her på midten for å spise reker og vise hverandre hvor store, raske båter de har fått siden sist. Alle er for gamle og ignorante til at de må ta båtførerprøven. Noen få har riktignok kjøpt så store båter nå at de må ta fritidsskippersertifikat, men det er gjerne de samme som mener at slike krav gjelder for alle andre enn dem – bare spør Kjell Inge Røkke, som klarte å gå på grunn med en enorm båt helt uten et eneste sertifikat. Antall ulykker med egen båt stiger visst proporsjonalt med antall millioner på konto. Ingen fregatt nevnt, ingen glemt.

Nylig anbefalte Redningsselskapet en praktisk prøve for båtførere. Det er en god ide. For båt har blitt som italiensk bilkjøring: Det viktigste er ikke lenger å følge reglene, men å kommunisere i trafikkbildet. Å forstå hva de andre båtene har tenkt å gjøre og å signalisere en plan som ikke kommer i konflikt med det. Fra og med juni til og med august, og i en god del ovale weekender før og etter det, kjører vi fastboende slalåm til jobb mellom mennesker som tror båter først og fremst er gylne penisforlengere og bevegelige solsenger for kona.
 

De tror ikke deres båt lager hekkbølger selv om de kjører dem i halvplan så nært deg at de kan ta gode Instagram-bilder av den sjarmerende lille seilbåten din. De har seil som aldri har vært utpakka, men forventer at vikepliktsreglene for seilbåter også gjelder for dem. De tror at jo større båt de har, jo mer skal vi andre passe oss for dem. De har aldri hørt om å holde til styrbord, men oppfører seg som om båten deres er en selvkjørende Tesla på rett motorvei uten biler. De følger båtens innebygde kart og glemmer at disse ikke viser andre båter rundt dem. Og innimellom kjører de vannscooter. Jeg har ikke nok tegn igjen til å si hva jeg mener om sistnevnte.

Det er ikke meningen å ta fra folk båtgleden. Jeg elsker båt og deler gledelig skjærgården med andre. Jeg vil bare minne om at trafikk til syvende og sist er et tillitsbasert system som krever at vi tar hensyn til hverandre for at det skal fungere. Vi er mange der ute på sjøen, og vi legger våre liv i hverandres hender når vi kjører fortere, oftere og mer uansvarlig enn før. Både på Sørlandet og i Namdalen sender vi barna våre ut i båt, for vi vet at det er den beste måten å lære på. Men vi kan jo ikke lære dem båtvett hvis alle rundt dem er vettlause.

Det er ennå tidlig på våren og nok av tid til å bli en bedre båtfører. Sett av en halv kveld til å friske opp noen båtregler. Bruk de første timene med båten din til å venne deg til hvordan den oppfører seg på et psykisk ustabilt hav. Forstå at alle båter kjører fortere mot undervannsskjæra enn du tror. Vit at det fins andre innstillinger enn maksfart. Og ikke lytt til erfarne sjøfolk: Det fins for dårlig vær for jolla di.

God båtsesong!