Hvor vanskelig kan det egentlig være?

UKESLUTT

JOURNALIST OG FEMBARNSFAR: Øivind Rånes  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

– Pappa kan jeg bruke f-ordet nå, pep det ynkelig fra yngstedattera.

Store blanke tårer trillet nedover kinnene, og mellom brekningene kom det et tappert forsøk på et lite smil.

Broren på ti år skjønte ikke at det var noe å pipe for.

– Det er jo bare en pille, sa han hoderystende og skrevet helt uanfektet over dammen som sakte spredte seg på kjøkkengulvet, mens han gumlet på en hvetebolle.

Lufta var stinn. Eimen av oppkast ispedd angen av den egentlige årsaken til brekningene bredte seg i rommet. Hvor det faderlige opphav lå på alle fire og tørket opp restene av kveldsmaten, høyrøstet akkompagnert av alle f-ordene i vokabularet, mens jeg forbannet legemiddelindustrien nord og ned.

Jeg tenker ennå med sterk vemmelse på smaken, og når jeg lukker øynene kan jeg tydelig fornemme den skarpe ubehagelige lukta av en tyktflytende, seig, rosafarget væske. Med vondt skal vondt fordrives.

Det er allment opplest og vedtatt at tran smaker helt jævlig, men tyktflytende leveravkok blir som det søteste sukkertøy å regne opp mot dunsten og smaken av penicillin. Miksturen er byttet ut med piller, noe de finstemte smaksløkene til en seksåring anser helt uvesentlig. Det smaker og lukter fortsatt jævlig.

Ifølge Statens legemiddelverk smaker penicillin vondt, og lister opp en mengde gode råd for hvordan du kan lure ungene til å tro at penicillin smaker godt. «Mange barn, selv de små, klarer å svelge tabletter. Da smaker det ikke vondt», mener legemiddelverket.

Ikke uttal dere om noe dere ikke har peiling på.

Det 50 år siden Neil Armstrong gikk på månen. Det er 100 år siden de første transatlantiske flygingene, og det er 79 år siden Chain og Florey framstilte penicillin. Men fortsatt smaker det død og dæven.

Hvor vanskelig kan det egentlig være å kapsle inn en penicillintablett i gelatin, eller tilsette smak. Svaret er; ikke i det hele tatt. Du får til og med kjøpt «overtrekk» på apoteket, men det er det ingen som forteller deg før du har truet og bedt en gråtende seksåring, tre ganger om dagen, i fem dager til å ta medisinen sin.

Så klin det på som standard da for pokker.

– Faen. Faen. Pappa, det hjelper faktisk litt å si f-ordet, smilte dattera forsiktig.