NA-spaltisten:

Hvem har laget klærne mine?

Illustrasjonsfoto 

NAMDALSAVISA

Spol seks år tilbake. Til påskefjell, påskesol og feriestemning. Mens vi her i Norge tredde på oss nykjøpte turbukser og smurte ski, var det katastrofe i Savar i Bangladesh. I den lille byen utenfor Dhakar raste en åtte etasjer høy bygning sammen. Der inne satt dem som lager klærne våre.

Stopper du noen gang opp for å tenke på hvem det er som har laget plaggene dine? Har du noen gang sjekket merkelappen for å se hvor klærne er laget, og samtidig lurt på hvordan arbeidsforholdene til tekstilarbeiderne er?

Bygningen som raste i Bangladesh het «Rana Plaza», og har vært en mye omtalt sak siden kollapsen i 2013. Størsteparten av bygningen huset ulike tekstilfabrikker, som sydde klær for vestlige klesskjeder. Merker som Mango, Primark, Monsoon, Accessorize, Benetton og Walmart har alle fått klær sydd i denne fabrikken. Over 3.000 mennesker var på jobb i bygningen på ulykkesdagen. Flere av dem hadde dagene i forkant varslet om sprekker i bygningen, men fått beskjed om at det var trygt å jobbe der. De hadde tross alt en frist på når klærne skulle leveres. 1.134 mennesker døde den dagen. De døde blant våre billige klær.

I ettertid viser det seg at flere etasjer var bygd på uten tillatelse, og at bakken under ikke var sterk nok til å bære bygningen, tunge maskiner, tonnevis med tøy og tusenvis av arbeidere.

Hvem har ansvaret når noe slikt skjer? Hvem har ansvaret for at de som lager klærne våre har en trygg arbeids-hverdag? Er det fabrikkarbeiderne? Kleskjedene? Vi som kjøper klærne?

Vi har alle et ansvar for å skape en bærekraftig verden. Den vestlige verdens jag etter stadig billigere klær, vårt ønske om noe nytt, hobbyshopping og kleskjedenes policy om en ny kolleksjon hver uke, er med på å presse prisene på produksjon ned. De som kan levere bestillingen til den rimeligste prisen – slik at klærne blir billigere i butikk – får kontrakten.

Hvert år, i samme uke som Rana Plaza-ulykken, markeres «Fashion revolution week», hvor mennesker over hele verden er med og spør kleskjedene hvem det er som har laget klærne. Hvem har egentlig sydd sommerkjolen min? Hvem har laget smykkene? Hvem har laget de nye skoene mine? Jeg vil vite at ingen har blødd over klærne mine. At ingen har lidd for at jeg skal ha klær på kroppen. Jeg vil være garantert at ingen har dødd.

Gjennom press kommer endring. Flere og flere kjeder åpner opp fabrikklistene sine, og forteller oss kunder om hvor klærne kommer fra. Det er vel og bra, men jeg ønsker meg et merke som sier at de som har sydd klærne mine har fått rettferdig lønn, og har en trygg arbeidsplass. Såpass bør kleskjeder, med inntekt på flere milliarder kroner i året, greie å garantere.

Hva kan vi gjøre da? Småfolket som rusler rundt i butikker på jakt etter en ny shorts, eller ei t-skjorte til de mange soldagene som ligger foran oss.

Mye er gjort ved et søk. Sjekk kjeden du vurderer å handle hos. Det finnes også flere apper hvor du kan legge inn merkenavn, og få opp en oversikt over fabrikken og hvordan de behandler tekstilarbeiderne. Å bli en bevisst forbruker er kanskje det beste du kan gjøre. Velg de kjedene som har gode arbeidsvilkår, og la de andre være i fred. Er det et språk disse menneskene forstår så er det penger. Om pengene slutter å komme inn, må de gjøre noe for å endre situasjonen. Slik skaper du endring med lommeboka di.

Vi må alle ta et ansvar. Hvor viktig er den ene t-skjorta når du vet at noen har lidd for å lage den? Arranger byttefester med venner, lån plagg du ikke trenger å eie (hvem trenger 20 festkjoler?), forsøk å lage noe selv, sy om noe du har. Sett pris på det du har. Sett pris på jobben som ligger i plagget, og velg god kvalitet når du kjøper klær – slik at de varer lengst mulig.

Vi kan alle gjøre en forskjell.

Bare vi tenker litt før vi går inn i klesbutikk.