Når Åge og Frode fikk, så...

FOR EGEN REGNING

STATUE? Pål Tyldum ble kåret av en jury i NA som den største idrettsstjerna i Namdalen. Han har en rekke internasjonale topplasseringer og kronet det med OL-gull i Sapporo i 1972. Han har mottatt en rekke priser som Fearnleys olympiske ærespris (1972), Holmenkollmedaljen (1970), og Olavstatuetten (1972). Nå er det vel på tide å få Pål på sokkel? 

NAMDALSAVISA

Kjære hållinger. Er det ikke på tide at Pål Tyldum blir hedret?

Dere har fått Norge til å le seg skakk siden 1987. En nasjonal seier, men internasjonalt? Der råder noen andre. Påls olympisk gull på 50-kilometeren i Sapporo 1972. Gulløpet satte i gang en rekke følelser blant ellers så trauste namdalinger.

«På den tida var det ikke mye namdalingene hadde å være stolte over. Noen av oss hadde begynt å lytte til Prudence, men det var Pål Tyldum alle snakket om. Alle.»

Det fortalte kollega Eivind Kvam meg tidligere denne uka.

Han tilhører kategorien mennesker som er sportsinteressert før de ser dagslyset for første gang.

Da en av de fire S’ene, Jan Egil Storholt, fikk sin statue avduket på Thamshamn-banen i fjor, kom det seilende en e-post til ordfører Hege Nordheim- Viken fra mannen, som var 19 år da Pål ble olympisk mester.

Budskapet var enkelt. Hardhausen fra Høylandet må på sokkel, foran Hållinghallen som snart reiser seg.

Eivind skal – med den største glede – betale den første 1.000-lappen om innsamlingsaksjon starter.

Det er noe med dette å løfte fram dem som har gjort noe utenom det vanlige. I NA har vi i årtier delt ut Lørdagblomsten, som nå heter Ukas blomst. Like populært i dag som den gangen den ble delt ut for første gang.

«Denne blomsten betyr veldig mye for oss», sa Bjarne Brøndbo etter at D.D.E. var sterkt delaktig i at rundt 7.000 namdalinger samlet seg på Festplassen for å slå ring rundt utdanningstilbudet i regionsbyen.

Nå er det noe annet med dem som blir verdensmestre, olympiske mestre, samfunnsbyggere, diktere, eller en eller annen rocker som Åge. De kan fort havne på sokkel. Noen av dem får heldigvis oppleve det mens de til daglig nipper til kaffen og pløyer gjennom lokalavisa.

De som står bak statuene, er brennende lokalpatrioter, som mener det er viktig å vise omverden at heimplassen setter pris på sine helter og forbilder. Og for at de som kommer etter oss, aldri skal glemme alle bragdene til en, som eksempelvis kommer fra stedet hvor de har ei eiga sol. Hållionsola.

Arbeidet med å få noen på sokkel er både engasjerende og krvende. Jeg husker det store engasjementet min bestefar hadde for å få reist en statue av bygdas stolthet Harald Grønningen i jordbærbygda Lensvika i tida før avdukinga i 1979.

Finnes det noen langrennsløpere på sokkel i Namdalen? Jo, Frode Estil. Vår ferskeste olympiske mester. Libyggen er, og var, stolte av den elegante løperen. Det ble helt rett da Frode kom på sokkel i 2014.

Hållingene er nok like stolte av sin Pål. De er kjent for å klare det meste – bare se på revyfestivalen, skoledrift og eldreomsorg. Sammen klarer den lille komunen det meste.

Om noen eller ordfører Hege tar et initiativ til dette, skal de få et råd. Ikke spør Pål. Han sier garantert nei. De beste av oss er dem som ikke vil stikke seg mest fram i det daglige. De lar skia eller gitaren tale for seg.

Beskjedenheten har mange ansikter. Som Frode Estil, som trodde han ikke han var kjendis nok til å få en egen statue!

Da parhestene Jarl Andreassen og Jørund Sandnes dro i gang prosjektet med å få realisert en statue av bysbarnet Åge, ringte mobilen. På tråden en lettere bestyrtet Åge.

«Hva skal jeg si? De spør om det er greit med en statue av meg i Namsos.»

Det var tydelig i overkant for mye for trønderrockens gudfar. Han løste det elegant ved å flytte noe av fokuset på andre.

I takketalen sa han at statuen var et symbol på alle namdalsmusikere. Lista ville ingen ende ta.

Pål var den første namdalingen som ble olympisk mester. Det forplikter!