Om døden

Min begravelse

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Det er et ubønnhørlig faktum at ettersom årene skrider fram, kommer sykdom og død stadig nærmere. Da jeg var ung, kunne jeg ikke skjønne at eldre ikke bekymret seg mer over det faktum at de snart skulle dø. Nå kan jeg imidlertid trøste meg selv med at synet på sykdom og død endrer seg med årene, og man får en mer pragmatisk tilnærming til det.

For meg har dette fått det utslag at jeg nærmest blir litt skuffet over at det ikke er noen dødsannonser i avisa hver dag. Heldigvis går skuffelsen fort over. Men noe annet tar over.

Nå er jeg skuffet over at jeg ikke får bivåne min egen begravelse. Jeg skulle så gjerne ha sett hvem som kommer og hørt hva som blir sagt. Enkelte kompenserer dette ved å planlegge sin egen begravelse i minste detalj. Jeg har vært innom tanken, men dette løser jo ikke problemet med å se og høre hva som foregår.

Derfor har jeg i det siste lekt med tanken på å arrangere min egen begravelse på forskudd. Dette ville innebære invitasjoner til utvalgte personer til en seremoni, en litt uhøytidelig seanse med sang, taler og mat. Menyen blir småsteik med is til dessert og skuffkake (vokkoforrri) til kaffen. Alle som kunne tenkes å si noe i en virkelig begravelse må gjøre ferdig manuskriptet så jeg får høre innholdet. Dermed kan jeg korrigere eventuelle feil eller misforståelser slik at resultatet blir slik jeg selv ønsker det.

Talerne vil måtte love å ikke si noe annet enn det jeg har godkjent på forhånd i begravelse nummer to, ellers faller jo hele vitsen bort. Mine etterlatte må også love at ingen ikke-autoriserte taler tar ordet ved runde nummer to. Innbydelsen skal distribueres ved personlige overbrakte brev så ingen tror det er alvor. Nederst på invitasjonen skal det stå: Ta med godt humør.

Nå er det ikke sikkert at det blir noe av. Jeg ser det blir en del arbeid, og ettersom jeg vil ha kontrollen selv må jeg tenke veldig lenge på dette. Kanskje slipper jeg hele greia.