Åpent brev til politikerne i Namsos kommune:

Er dette verdig eldreomsorg?

INNSPILL

Vi har møtt pårørende i samme situasjon like fortvilet og maktesløs som oss

NAMDALSAVISA

I Årsberetning 2018 for Namsos kommune kan en lese at kommunen ønsker å bli kjennetegnet med verdiene «åpenhet, likeverd og engasjement». Videre står det: «Fra de vedtatte etiske retningslinjene fremgår det at etisk kvalitet på tjenesteyting og myndighetsutøvelse er en forutsetning for at innbyggerne og brukerne skal ha tillit til kommunen.

Målet med de generelle etiske retningslinjene er at de skal bygge opp under en positiv kultur hvor ansatte og folkevalgte i Namsos kommune er seg dette bevist og praktiserer det i sitt daglige arbeid og i sin rolle som folkevalgt».

Mor har vært heldig med helsa og greid seg hjemme helt til hun var nesten 87 år. Dette har vært mulig med gode hjelpere i nabolaget, noe hjelp fra hjemmesykepleien og familien. Ved juletider skjedde en forandring i helsetilstanden da hun dehydrerte og tørket inn. Vi så at alderen krever sin rett og at hun ikke lenger greide seg hjemme. Som pårørende ønsket vi å gi henne en verdig slutt på et rikt liv.

Det ble mer utfordrende enn vi hadde forventet fordi hun fikk avslag på de omsorgstilbud hun helt tydelig måtte ha.

Tredje juledag fant vi henne igjen sterkt dehydrert og etter påtrykk fra fastlegen ble hun lagt inn på Sykehuset Namsos. Men der kunne hun i henhold til avtalen mellom Helseforetaket og kommunen ikke være lenge, så da startet en runddans i regi av det kommunale brukerkontoret. Derfra ble vi lovet forsvarlig pleie dersom hun mottok et tilbud på lavere nivå enn det legene vurderte at hun hadde behov for. Ingen fagpersoner vi var i kontakt med forøvrig var i tvil om at det bare var et tilbud på Helsehuset som kunne sikre livskvaliteten den tid som var igjen.

Etter omfattende runder havnet hun på et bo og velferdssenter på samme rom som en person som på grunn av sin sykdom holdt det gående dag og natt. Dette førte til at mor fikk angst og ble urolig. Hun savnet også stedlige fagpersoner som hadde tid til å ordne oppfølging til daglige behov som hygiene, tilsyn, medisin, høreapparat og trygghetsalarm.

Etter samtale med først enhetsleder og så med en av lederne på brukerkontoret ble det lovet at nå skulle det bli en forsvarlig bemanning og den hjelp som var nødvendig blant annet ved forflytting til og fra sykehus. Men vi kunne ikke registrere at det skjedde noe som forbedret situasjonen, tvert om ble den forverret ved at det stadig var nye tilsatte tilstede som ikke var godt nok orientert om hennes tilstand.

Til slutt engasjerte vi en ekstern sykepleier som vurderte situasjonen til å være så akutt at fastlegen igjen sørget for umiddelbar innleggelse på sykehuset. Denne gangen var hun for svak til å bli flyttet derfra igjen. Og hun døde der etter kort tid.

Vi finner ikke godt samsvar mellom Namsos kommunes ønske om etisk kvalitet på tjenesteyting og myndighetsutøvelse og det vi har opplevd denne etterjulsvinteren. Til tider har vi opplevd slett håndtering av innbyggere som ikke greier seg selv. Vi har møtt pårørende i samme situasjon like fortvilet og maktesløs som oss, vi har sett ansatte gråte i arbeidssituasjonen fordi de ikke har ressurser til å gjøre det de ser behov for.

Men vi har også opplevd flotte pleiere og en fastlege som har stilt opp for å forsøke å gjøre noe med situasjonen. Så vi skriver ikke dette for «vår syke mor», hun er nå gått bort. Vi skriver for å sette fokus på at det er lite hjelp å få den dagen hjelpen trengs.

Slagordet til «gamle» Namsos er «et godt sted å leve». Det må en si at Namsos er. Men vi har erfart at det ikke er et godt sted å avslutte livet, og at rutiner og prioriteringer bør gjennomgås slik at en sikrer en verdig eldreomsorg for alle - livet ut.