Hagenissedrama

HAGENISSE: Den fornøyde gnomen i hagen.  Foto: Privat

NAMDALSAVISA

Det startet med en edderkopp. Nærmere bestemt en helt harmløs liten tass. Den kom krabbende ut fra ei bøtte i sandkassa utenfor der vi bor, og dattera reagerte instinktivt: «Skummel!». Hun er vanligvis ikke redd for de tingene vi synes hun burde være redd for. Men kanskje er frykt for edderkopper noe instinktivt?

Uansett: Mitt forhold til edderkopper er: at farlige edderkopper er farlige, og at ufarlige edderkopper er ufarlige. Siden jeg synes det er hensiktsmessig å ha et sånt forhold til disse leddyrene, ønsker jeg jo å lære henne at edderkopper i utgangspunktet ikke er noe å være redd for. Så jeg fortalte henne at jeg skjønte at hun syntes edderkoppen var skummel, men at den ikke var farlig. Og for å vise det, lot jeg den lille krabaten krype opp i håndflata mi. Den stilte seg opp, og kikket litt forvirret med sine åtte øyne på oss to som kikket tilbake. Jeg hadde en plan.

«Skal vi blåse den bort sammen?», spurte jeg. Og det syntes dattera var et kjempeforslag, og da gjorde vi det. Hun digger å blåse ut lys, og det å blåse bort en edderkopp var helt topp. Den stakkars edderkoppen fikk sitt livs ekstremsport-opplevelse, og landet et sted godt uti gresset, mens vi gikk tilbake til å sile ut og hive ut alt rusket som lå i sandkassa.

Jeg tenkte ikke mer over denne episoden før noen dager senere. Utmattet av lite søvn og en lang arbeidsdag, satt jeg og forsøkte å henge med på en ivrig lek med en babydukke. Den skulle tydeligvis ha en dyne over seg, selv om dyna egentlig var en klut, og deretter skulle babyen hoppe, og så spise, og så legge seg igjen (selv om den akkurat hadde sovet). Så utbryter dattera: «BILLE!»

Jeg skjønner først ikke hvilket ord det er. Kan det ha noe med dukka å gjøre? Er dukka nå en bille? Eller snakker hun om noe hun «ville»? Eller kunne det være «pille»? Næh. «BILLE!», gjentar hun, og peker forskrekket på vinduskarmen. Der krabber en bitte liten bille i dekning bak keramikkrukka.

I et sjeldent øyeblikk av mestringsfølelse tenker jeg at jeg nå vet hvordan jeg skal håndtere denne småbarns-situasjonen. Jeg flytter krukka, og får billa til å krabbe opp i håndflata mi mens jeg åpner vinduet. «Skal Pappa blåse billa ut av vinduet?», spør jeg. «Ja.», svarer hun kontant, med et blikk som er preget av alvoret i situasjonen.

Billa er kjapp, så hun får ikke bli med på blåsinga. Men billa fyker ut av vinduet, og jeg tenker at «dette håndterte jeg ganske bra», særlig siden dattera gir tydelig uttrykk for at hun både er letta og har vært vitne til noe helt utrolig.

Gleden varer i omtrent ti sekunder før dattera blir alvorlig igjen, krabber opp til vinduskarmen og ser fortvilt ut av vinduet: «Ånei! Bille sklemme hagenisse!», roper hun fortvilt, og hun hopper i sofaen med hendene på vinduskarmen og blikket festet på noe ute i hagen.

Jeg bruker noen sekunder på å skjønne hva som har skjedd. «Husj, Bille! Husj! Husj!», roper hun, og veiver med hånda slik som gamle menn husjer når de husjer på ting. «Bille, ikke, sklemme, hagenisse!». Hun har akkurat fylt to, og vokabularet klarer akkurat å skildre dramaet hun nå ser utspille seg i hagen.

Hun er nemlig veldig glad i hagenissen. Eller, strengt tatt er det vel en hagegnom. Kona insisterte på at dattera kom til å digge den, og det fikk hun fullstendig rett i. (Faktisk er dattera blitt så glad i denne hagegnomen at den er det første som oppsøkes når vi går ut i hagen. Da skal den løftes ned fra bordet og være med på turné rundt firemannsboligen, og kanskje mates litt eller legges for å sove på litt forskjellige steder. Dette er en aktivitet som gjerne kan finne sted etter at Pappa har hentet i barnehagen, handlet mat og egentlig er veldig klar for å få i seg middag. Da kan det godt være at dattera løper sin vei, og rekker å komme seg fram til hagegnomen før Pappa får iverksatt noen avledningsmanøver).

«Husj!», roper hun. Jeg vet ikke hvor hun har lært seg å si husj, men jeg tror det er en Peppa Gris-episode hvor de må jage vekk noen fugler som spiser blomsterfrøene til bestefar gris. «IKKE. SKLEMME. HAGE. NISSE!». Hun er helt fortvilt på hagenissens vegne. Dramaet fortsetter i flere minutter, og jeg er tilbake i den sedvanlige tilstanden av å ikke helt vite hvordan i all verden jeg skal løse denne situasjonen. Som vanlig må jeg bare improvisere: «Nei, se! Har billa blitt venn med hagenissen?». Dattera får et forundret blikk, og kikker først på meg, og deretter ut av vinduet.

«Se! Der gir billa hagenissen en klem?», forsøker jeg engasjert. «Jaaaa?», svarer hun. «Bille, nill, med hage, nisse?». «Ja», konstaterer jeg. «Billa er snill med hagenissen». Hun slo seg til ro med dette, og ble glad igjen.

Det å ha barn gjør noe med måten du ser verden på. De bitte små tingene kommer så mye nærmere, og det som er så smått for oss kan være så uendelig stort for barna. I ny og ne tar jeg meg selv i å tenke på både billa og hagenissen. Jeg håper de har det fint.