Kunsten å leve i en litt «krykkete» verden

Ukeslutt
NAMDALSAVISA

Nå har jeg oppdaget en enkel måte å komme i kontakt med folk på: bruk krykker! 17. mai hinket jeg rundt på sådanne nede i sentrum, og en masse folk kom og lurte på hva jeg hadde vært utsatt for. Så påstander om at dagens mennesker er likegyldige og ikke bryr seg om andre, er bare tull.

Skaden min er imidlertid ikke verre enn at den fikses – forhåpentligvis – med et nytt høyrekne. Og henvendelsene på 17. mai tyder på at dette er helt vanlig i dag. Storparten har bare gode opplevelser med å skifte ut kne og hofter. Men ventetida kan være utfordrende, så krykker er til god hjelp.

Det er så populært å snakke om «reparasjonsalderen». Dit er jeg tydeligvis kommet. Før fylte 58 hadde jeg knapt nok vært innom et sykehus annet enn noen svippturer på fødeavdelinga. Etter det er det blitt rundt 20 uker på hospital med alle slags skavanker, fra infeksjoner til hjerteinfarkt.

Og kroppsfasongen har endret seg så jeg snart blir lagt inn på føden selv. Legene har i alle fall utført ultralyd på meg en rekke ganger allerede. Jeg har spurt om kjønn og antall hver gang, uten å få svar. Det skal vel være en overraskelse.

Jeg sjekket ventelistene på kneoperasjoner. Den varierer enormt fra sykehus til sykehus, fra noen få uker til mange, mange måneder. Du kan selv velge sykehus nå. Og ofte er det visstnok de samme legene du møter på.

Håper bare de opererer riktig kne. En leser jo skrekkhistorier om folk som får operert eller amputert feil føtter – eller begge i stedet for én. Skulle det gå så galt som i det siste scenarioet, vil dere se det på Finn.no. Da kommer jeg til å avertere begge tøflene mine.

Vi får tro det beste. Jeg er i alle fall optimist. Har faktisk begynt lure på om det er vanskelig å spille seg inn på fotballaget her igjen. For det der er litt rart. Mens kroppen straks er 63 år, så er deler av hjernen fortsatt bare 20.

Det er akkurat 13 år siden jeg sist spilte fotballkamp, det var i et vennskapsoppgjør. Sønnen min kastet et par av sine sko i bagen min, og jeg fikk nesten sjokk da jeg i garderoben oppdaget at de var helt hvite. Enn om folk trodde jeg var god?

Det trodde de ikke. For jeg hoppet til værs – trodde jeg – på ei heading. Og mens jeg selv følte at jeg steg og steg opp i lufta, så hevdet lagkameratene mine etterpå at det hadde ikke vært plass til et A4-ark mellom de hvite fotballskoene og gressteppet.