Løvetannkrigen, sesong 2:

«Nå er det ikke morsomt lenger...»

For egen regning:

Tegning: Knut Høihjelle 

NAMDALSAVISA

Nå er det ikke morsomt lenger.

I fjor på denne tida forsøkte jeg å komme til en slags tilstand av aksept av løvetanna som en verdig motstander, og en plante som fortjente en viss respekt for sitt standhaftige vesen. Som en slags erkjennelse av at løvetanna neppe lar seg bekjempe, tenkte jeg at det kanskje var bedre å lete etter den iboende skjønnheten i alle levende vesener, og eventuelt nyttige sider som denne veksten kan ha, enten som suppe eller potensmiddel.


For egen regning

Den store løvetannkrigen


Men det er bare å innse at denne myke imøtekommenheten har slått totalt feil. Løvetanna er som romvesenene i filmen «Independence Day», selv når vi møter dem med vennlighet er de bare ute etter en ting – totalt verdensherredømme.

Nå har de fullstendig tatt over og okkupert sentrum av Namsos. Bastionen, der borgertoget etter 17. mai stanset etter mye styr, er bekranset med løvetann – og ingenting annet. Sommerdager i både april og mai har lagt et teppe av løvetann over det som skulle vært plen, mens blomsterbedene står gapende tomme.

I hver rundkjøring og vegkant, er planter og busker utkonkurrert av de gule horder.

Rapporten som nylig ble lagt fram, og som tegner et skremmende bilde av hvordan artene på jorda blir utryddet i rasende fart på grunn av klimaendringer, er som et ekstra hån fra løvetannas strategiske overkommando. Klimaendringene utvider bare løvetannblomstringa med en ekstra måned eller to, og gir den enda et overtak på stakkarer som hestehov, hvitveis og tusenfryd.

Selv er jeg beleiret og omringet på alle kanter, som i slaget ved Alamo. Plena jeg forsvarer er ikke større enn at jeg fortsatt har et visst overtak, innenfor festningsmurene av grøft og hekk. Fjorårets massive kampanje gjør at løvetanna fortsatt ikke har fullstendig fotfeste, og lar seg knekke av litt nærkamp hver ettermiddag. Enkelte gerilja-løvetenner dukker opp, men når en tar dem med rota så snart de stikker hodet opp, har jeg klart å få ned tapstallene hos fienden fra 20 de første dagene, til fem, fire og to daglige offer denne uka. Plena er som en grønn oase i det ørkengule landskapet.

Men gleden over noen små daglige seire, blekner så lenge den store krigen virker umulig å vinne. Det virker fånyttes å skulle holde stand når troppene rundt meg forbereder en massiv invasjon av fallskjermbårne frø, som attpåtil kan nyte godt av en gjødslet og trimmet landingssone, fint lagt til rette for at de skal kunne slå tilbake med enda større kraft i neste slag.

Vårt eneste håp er en massiv mobilisering og felles front, der alle tilgjengelige styrker, heimevern og sivilforsvar må trå til. Dette må planlegges og koordineres, slik at vi kan slå til og overrumple fienden samtidig.

Hva om vi erklærte en ekstra kampdag i mai – vi kan gjerne ta den neste inneklemte fredag, som en fridag til bekjempelse av løvetann? Hvis alle droppet både jobb og hyttetur denne ene dagen, og satte alle krefter inn mot løvetanna. I et felles folkeforsvar med skippertak og dugnad på samme tid, kunne vi kanskje få et overtak.

Hvis det viser seg at dugnadsånden er død, kan et alternativ være å bruke pittelitt av Oljefondet for å sysselsette hele befolkninga med løvetannrensking denne ene dagen. Jeg tror det ville gitt store positive bidrag både til folkehelsa og mentalhygienen.

Løvetannmotstandere i alle hager – glem aldri Alamo!