Ordfører med tilsvar:

Hvordan best utvikle et Nord universitet for framtida?

Tar til motmæle: Ordfører Arnhild Holstad i Namsos tar et oppgjør med dekan Trine Karlsen i Nord Universitet. 

NAMDALSAVISA

Dekan for sykepleie og helsevitenskap ved Nord universitet, Trine Karlsen, har et innlegg i flere medier 23. mai med tittel «Sammen skal vi utvikle et Nord universitet for framtida».


Nord universitet 2.0

Vi skal tilby nye smarte løsninger for praksisstudier og sikre gode distribuerte utdanninger. For å få det til må vi utvikle oss fra små og sårbare fagmiljøer, til et sterkt framtidsrettet universitet.

 

Kommunene i Namdalen, inklusive Namsos kommune som er en av vertskommunene for Nord universitet, stiller seg helhjertet bak ønsket om å utvikle et universitet for framtida. Det er en styrke for oss alle å ha et universitet som er framtidsretta og bærekraftig.

Jeg tillater meg derimot å undres over «påståeligheten» fra dekan Karlsen, og den lite drøftende tilnærminga til komplekse spørsmål. En akademisk og vitenskapelig tilnærming bør slik jeg ser det være drøftende, og ha en vurdering av argumenter for og mot et standpunkt. I Karlsens kronikk er det mange påstander, som for eksempel:

«Vi må utvikle oss fra små og sårbare fagmiljøer.»

Hvorfor skal i så tilfelle forskningsmiljøet i Namsos rives fra hverandre, det som er det bredeste og største fagmiljøet innen helsefag ved Nord universitet? Farmasi og vernepleie er sågar bare i Namsos. Hvorfor ikke bygge videre på det man har? Har dekanen vurdert framskrivingene av forskningsbidrag fra ansatte ved Nord universitet i Namsos, som viser en sterk økning?

«Det er nødvendig å samle fagmiljø i sterkere enheter for å utvikle universitetet videre.»

Finnes det ikke eksempler på samhandling på tvers av geografi i dag? Hvordan ser de digitale mulighetene for samhandling ut – kan man videreutvikle dette? Finnes det ikke eksempler på fremragende forskningsmiljøer som er små?

«Omorganisering av studiestedene vil frigjøre ressurser som gjør det mulig å utdanne flere sykepleiere.»

Det er anslått en innsparing på 50 millioner kroner på omorganiseringa. Er omstillingskostnadene vurdert? Er det realistisk at man vil få med seg alle fagansatte fra de stedene som legges ned og over til de nye campusene som planlegges? Er risikoen for en langvarig svekkelse av fagmiljøene vurdert? Det er jo også rekrutteringsutfordringer ved større studiesteder som NTNU når det gjelder kompetanse i enkelte helsefag? Vet man at ansatte som må flytte på seg velger Bodø eller Levanger, eller vil de satse helt andre steder?

«En bevaring av dagens struktur vil gi risiko for å bremse egen utvikling.»

Er mulighetene som ligger i en desentral struktur drøftet? Har man sett på helsefagenes «egenart» og samhandlinga med omlandet for eksempel når det gjelder praksisdelen av utdanningene, som utgjør 50 prosent av studiet? Er risikoen ved en så omfattende omstrukturering som planlegges vurdert? Hvordan skal man effektivt gjennomføre samhandling om praksisdelen av utdanninga i en sentralisert løsning?

«En mer effektiv organisering er nødvendig for å nå målsettingene om vekst og faglig utvikling, og for samfunnsutviklinga i Nordland og Trøndelag.»

Hvorfor er det ingen andre enn universitetet selv som deler denne vurderinga av hva som skal til for å bidra til samfunnsutvikling? Hvorfor har ikke universitetet drøftet dette med omlandet sitt, som for eksempel kommunene, fylkeskommunene og næringslivet?

«For å utvikle endringskompetente studenter er det nødvendig at universitetet har kompetanse og vilje til endring.»

Dette er en pussig konstruksjon av sammenheng. Er det virkelig slik? Må alt man underviser i gjennomføres i praksis, dvs. kan man ikke ha undervisning på et teoretisk grunnlag i endringskompetanse? Vil ikke den viktigste erfaringa studentene får også på det området være i praksisdelen av utdanninga?

«Evne til nytenking og omstilling er helt nødvendig for at universitetet skal nå sine mål, sikre økonomisk bærekraft, oppfylle vår utviklingsavtale med KD, og samtidig tilfredsstille kvalitetskriteriene som stilles til universitetene.»

Hva mener dekanen om NOKUTs siste rapport om kvalitet i høyere utdanning som sier noe om de brede formålsbestemmelsene i universitets- og høyskoleloven, og som gir muligheten for å vurdere kvalitet i de praksisnære utdanningene på en ny måte?

Dette var mange spørsmål fra min side. Jeg savner disse drøftingene og refleksjonene fra dekanen for helsefag, og jeg savner den også i rektors høringsnotat. Det kan være mange veier til målet om et sterkt universitet for framtida.

Universitetsledelsen har hittil ikke trygget meg på at de har vurdert alle, og slett ikke på at de har valgt den beste.