Eksamen i prokrastinering

NAMDALSAVISA

Ja da, jeg vet inderlig godt at jeg burde bruke disse ledige timene til å jobbe med eksamen. Flikke på setninger, putte inn flere referanser, se over innledninga for hundrede gang, alle disse o’ så akademiske tingene som universitetet mater meg med, slik at det kan «heve oppgaven min», som det så fint heter. Da er det vel bare å legge den på toppen av bunken, da, la den trone øverst på skrivebordet, oppgaveheving meg her og oppgaveheving meg der! I stedet for å prøve å «heve oppgaven min», snører jeg på meg joggeskoene og løper ut i regnet. Kanskje er jeg ikke så god på å «heve oppgaver», men jeg er i hvert fall veldig god på å utsette dem.

For i disse dager er det mange svette hoder, klamme håndflater og bankende hjerter rundt omkring. Det er den tida på året som jeg fullstendig glemmer når jeg ikke befinner meg midt oppe i det. Ved skolestart i august høres eksamen ut som en slags flerukers lang, virtuell studietur, hvor jeg kan ta med meg bøkene på toget, fjellet eller i senga, og rett og slett være litt sjef over eget liv. For ikke å snakke om at det er eeeevigheter til. Eksamen betyr at det er ingen alarmer som skal ringe klokka halv sju og piske meg nedover til byen og forelesningssalen, det er ikke noe obligatorisk oppmøte og jeg kan sprette vinflaske etter vinflaske i takt med at Word-dokumentet på pc-en blir mer og mer uleselig. Det høres ganske forlokkende ut, ikke sant?

Vel. Et lite skoleår senere er det faktisk eksamen. På ordentlig. Hele tre eksamener skal leveres inn, og det jeg tidligere gledet meg til, er nå blitt det jeg utsetter og velger bort til fordel for de merkeligste ting. Plutselig begynner jeg å støvsuge rommet flere ganger i uka, klesvasking er min nye favoritthobby og kjøkkenskapene har aldri vært så ryddige som før. Til og med krydderhylla, inkludert krydderbøssene, er børstet fri for støv. Leiligheten har i prokrastineringens navn rett og slett aldri luktet mer grønnsåpe.

Da skulle man tro at alt ligger til rette for å sette seg ned med eksamen og jobbe iherdig. Men det er jo hundre andre ting som frister. Som for eksempel å strikke, se på TV, lage fire middager, ringe en venn og skravle om alt annet enn skole. Den fornuftige delen av hjernen min burde gripe inn og fortelle meg at disse gjøremålene som jeg tenkte på i august, september, oktober – småtterier som jeg skal bruke gråeste regnværsdagene til når jeg har blitt pensjonist – jo, det er nettopp slike ting som jeg har lyst til å gjøre NÅ. Mamma mente at jeg hadde gjort det bra på eksamen i strikking, så hvis jeg mot formodning plutselig skulle tre inn i politikken, skal jeg jammen prøve å innføre det. Da kan jeg til og med fortelle hva som skal til for å «heve oppgaven», altså, det er ikke bare jeg som blir litt koko av det uttrykket der? Det kan kanskje sies at jeg er litt høy på akademia for tiden. Både høy og veldig, veldig lei. For i hodet mitt ser jeg for meg kveldssola på verandaen, grillukt og skolefri. Eksamen kan ikke ta slutt tidlig nok!

Blir man litt smårar av å ha eksamen, forresten? Her om dagen fikk jeg en slags åpenbaring. Det var over to uker til innleveringsfristen og uansett hvor absurd dette høres ut, så kjedet jeg meg. Jeg satt og stirret i veggen og tenkte: Hvis jeg bare venter lenge nok, så kommer eksamen til å gå over, og sommerferien vil komme. Hvis jeg bare teller minutter, timer og dager, så vil det til slutt bli tid for å grille. Definitivt litt smårar.

Beskrivelsen av prokrastinering på Wikipedia treffer meg litt for godt: «Utsettelsen gjøres selv om personen vet at det er uheldig». Huff. Jeg liker visst å tro at Word-dokumentet fylles opp av seg selv, man kan liksom aldri være helt sikker med teknologi. På samme måte som at jeg gang på gang glemmer regnjakke eller trasker rundt i joggesko, fordi «det er nok bare ei lita skur». Eller man kan velge å ta opp lån for å betale for lån som er tatt opp for å betale for lån, ja, man biter seg selv i halen ved å drive med utsettelsesatferd, gitt. Likevel prioriterer jeg lett å vaske huset, henge opp klær, rengjøre vaffeljernet skikkelig, for når er det man orker å gjøre det, liksom, se på hjernedøde TV-programmer for å innbille meg at jeg er litt smart, og planlegge sommeren.

Men det skal sies at eksamen er en kilde til mye bra også. Når den er ferdig, vel å merke … Jeg har til gode å møte noen som stortrives med å sitte i en svett gymsal med hundre andre mennesker, lyden av knitrende matpakkepapir og lukta av flere dager gammel leverpostei, men det kan hende de fins. Etterpå, derimot, når eksamen er ferdig, kjennes det ut som jeg står i billettluka til en døgnåpen fornøyelsespark. Skuldrene kjennes ti kilo lettere og endelig, endelig kan jeg gjøre tingene jeg har ventet på.

Lykke til med eksamen, alle som skal ha det! Og husk at det er mange andre ting i livet som er langt viktigere enn eksamenskarakteren din.