Sjaman i nabolaget

For egen regning

  Foto: Tegning: Knut Høihjelle

NAMDALSAVISA

En genetisk sammensetning basert på årtusener med hyggestunder, førte til at det poppet ut små vorter i ansiktet mitt før hormonene for alvor skulle sette dagsorden. Da var det kjekt med en sjaman i nabolaget.

Vortene måtte bort. Heldigvis var det slik på den tida da jeg vokste opp med Trygve Bratteli som statsminister, at en ikke trengte vitenskapelige bevis for absolutt alt. Det var rom for det som ikke alltid kunne forklares. Jeg velger å tro det.

Sjamanen min var en helt alminnelig arbeidskar, som skjøttet sin jobb på en samvittighetsfull måte. Han hadde lønn, så han tok seg ikke betalt for små tjenester selv om de kunne ha stor betydning for en pjokk.

Der sto jeg på kjøkkengulvet. Foran meg sto en mann preget av lange økter ute i all slags vær gjennom et langt liv.

Jeg rakk så vidt å se hva han hadde i neven før han klasket fleskesvoren i ansiktet og masserte inn fettet. Det er eneste gangen jeg har brukt en slik ansiktskrem.

«Han må ikke vaske seg i ansiktet på tre dager», sa han høyt og blunket til meg.

Var det alt? Nei, jeg fikk fortalt at han pleide å grave ned svoren i jorda, be ei lita bønn, så var resten opp til naturen, og det uforklarlige.

Du tror det sikkert ikke, men vortene forsvant like etter. Enten ved hjelp av bønna eller «at jeg vokste det av meg», som de med vitenskapelig fakta i bagasjen hardnakket ville ha sagt.

Når en har opplevd og fått kjenne den åndelige bakrusen av «Miraklet i Istanbul i 2005», har jeg kommet fram til at jeg i alle livets faser har vært åpen for det uforklarlige. Det er noe der.

Sånn som da jeg på 90-tallet måtte ringe en mann i Ytre Namdalen med spesielle evner.

I halvtåka, etter å ikke ha sovet skikkelig på ti måneder, forklarte jeg han problemet.

«Legg konvolutten under madrassen til jenta. La det ligge der i tre uker, kast det så i ovnen. Ikke åpne det!» Sa han.

Jeg spurte hva tjenesten kostet. Han bare la på.

Brevet kom i posten. Du tror det sikkert ikke, men fra den kvelden sov ungen hver natt.

Brevet ble liggende i månedsvis før den åndelige pakken omsider skulle i ovnen, men nysgjerrigheten ble for stor. Konvolutten ble åpnet. Rundt et flatt trestykke var det surret et ark påskrevet ei bønn.

Nok en sjaman hadde utgjort en forskjell.

Nå er min bruk av ordet sjaman kanskje ikke helt riktig. For det er vanskelig å definere hva som er rette benevnelser når det er snakk om hendelser som ikke er helt «forklarbart.»

Mine to hjelpere gjorde ikke noe vesen av seg. De utøvede en form for nestekjærlighet, som mange i dag gjør uten at det omtales i riksmediene.

Heter du Durek Verrett derimot og er en fargerik sjaman, og i tillegg er så freidig å kapre landets lett aldrende prinsesse, er du i vinden for å si det mildt.

Han og prinsessa kan ha noe for seg, men det har blitt for voldsomt for de aller fleste av oss. De er i ferd med å ødelegge min «barnetro» og respekten for det overnaturlige med sine påstander om å kunne snu atomer, og for den saks skyld kunne snakke med slektninger som levde på 1500-tallet.

Godt betalt skal de også ha.

Men som sagt. Jeg tror på mirakler etter det som skjedde på Atatürk Olimpiyat Stadyumu i mai 2005. Gud sto da fram som Liverpool-supporter etter at Milan ledet 3-0 til pause. Det kom hjelp fra oven.

Kjære, Tottenham-fans: Hør med Durek! Kanskje kan han snu kampen i Madrid om det skulle skjære seg. Ring Slottet og be om time.