«Trommestikker av seljekvister kan anbefales dersom det ikke trenger å være så mye lyd fra trommene»

  Foto: Bjørn Tore Ness

NAMDALSAVISA

Når jeg så på bilder av pop- og rockeband i min barndom, ble øyene automatisk dratt mot trommesettet. Det var så tøft med trommer! Jeg måtte bare ha et slagverk, og dermed ble gården saumfart for å finne noe som kunne settes sammen til noe som lignet. Det gikk med en del ståltråd og tape, i tillegg til blikkspann, skistaver, grytelokk og annet som kunne bidra til at det lignet mest mulig på Ludwig-settet til Ringo Starr, eller Gretsch-trommene til Charlie Watts.

Trommestikker av seljekvister kan anbefales dersom det ikke trenger å være så mye lyd fra trommene. Det var heller ikke nødvendig, i og med at tiåringen spilte solo i garasjen, uten tilhørere. Etter noen øvingsøkter måtte Mora-kniven produsere nye.

Noen år senere skjedde mirakelet. Bjørnar, Lars og Sigbjørn trakterte henholdsvis trekkspill, gitar og bass. Nå hadde de skaffet et brukt Tactona trommesett, men mangla trommeslager. Drømmen var i ferd med å gå i oppfyllelse, og læringskurven var bratt. To uker etter at jeg slo mine første slag i samspill med de tre andre, så spilte vi til dans. Jeg måtte argumentere hardt for å slippe å betale billett. Billettørene kjente meg godt fra før, men ingen av dem hadde fått med seg at jeg plutselig var blitt dansemusiker. Vel, musiker var kanskje å ta i. Det sies vel at trommeslageren er musikernes beste venn, og gode venner er vi fortsatt, 45 år etter scenedebuten.

Samspillet i danseorkesteret handlet om mer enn tempo, takt og samklang. Vi ble etter hvert fem personer som sammen skulle investere i buss og dyrt utstyr, skaffe jobber, holde orden på økonomi, datoer og klokkeslett. Det var rett og slett en god skole for en 15-åring som skulle lære seg å samarbeide med andre.

Andre areaer hvor jeg oppsøkte samspillet var volleyballbanen og revyscenen. Vi fant våre roller, og fylte dem så godt vi kunne. Jeg var aldri noen stjerne på noen av lagene, vi ville bare bli best mulig sammen.

Det er mye positivt å si om utviklingen som gjør at unge musikktalent kan lage egen musikk og nå ut med den til hele verden, fra jente- og gutterommet. De unge har tatt makta fra gamle gudfedre som styrte en bransje med sex and drugs and rock’n’roll, og en uhorvelig mengde penger.

Baksiden av medaljen er kanskje «Kygo-effekten». Samspillet blir borte. Du trenger ikke bassisten og gitaristen, dersom du har en pc. Du er den store stjerna, og du trenger ikke å ta hensyn til andre enn deg selv. Aller helst kan du betale noen andre, så de kan hjelpe deg til å ta hensyn til deg selv.

Volleyball er den idretten i verden som har flest utøvere. Over en milliard mennesker spiller volleyball. Rekk opp hånden du som kan navnet på en internasjonal volleyballstjerne. Nei, det ble nok ikke så mange hender å se. Kanskje volleyballens popularitet skyldes at samspillet betyr mer enn enkeltspillerne? Hendene blir nok flere dersom spørsmålet hadde dreid seg om fotball. Hvem er det som blir fotballstjerner? En skulle kanskje tro at stjerna i en lagidrett var den som var best i samspill. Dessverre ser vi mange eksempler på det motsatte. Supportere og media, og kanskje lagenes økonomisjefer også, gjør alt de kan for å trekke fram enkeltspillere. Prissettingen av en som kan få en fotball i mål har for lengst passert alle moralske standarder. Det er kanskje flere internasjonale fotballstjerner som er et problem for laget enn dem som er uerstattelige. For Ole Gunnar Solskjær, for eksempel, blir sommerens oppgave kanskje å kvitte seg med en stjerne og få flere lagspillere.

Så vi har altså lagidretter med stort fokus på enkeltpersoner. Det som er interessant er at gode individuelle idrettsutøvere stadig hevder at samholdet i laget er det som gjør at de lykkes. Et lag som består av personer som unner hverandre suksess er en seiersoppskrift, mens ei stor og skinnende stjerne som gir blaffen i laget etter hvert kan bli et sort hull som suger all energi ut av fellesskapet.

På konsert- og revyscenen har vi også stjerner. Noen av dem takler stjernestatusen, og bruker den til å bli en drivkraft og energiskaper for nye unge som drømmer om rampelyset.

Andre står bare på hodene til medspillerne for å komme høyest selv, og til slutt er det ingen som gidder å løfte i flokk.

Forrige helg fikk vi ny idrettspresident. Hun skal representere lagspillet her i landet framover. Etter å ha jublet over sin personlige seier, ble det i ettertid kjent at hun hadde hatt både penge- og konsulenthjelp for å sikre seg vervet. Den typen samspill er vel ikke ulovlig, men kanskje litt umusikalsk.