Iren fikk ikke dusje i Namsos

FOR EGEN REGNING

På topplan: Iren Hasfjord (til høyre) var en av dem som var med å brøyte veg for kvinnefotballen. Overhallajenta som var god nok for guttelaget i skolecupen på ungdomsskolen, men fikk ikke spille bortekamp, skulle bli en toppspiller med flere blant annet flere sesonger for Trondheims-Ørn. Dette private bildet er fra en treningsleir – i Meldal. 

NAMDALSAVISA

Dagen før den store kampen mellom skolelagene til Overhalla og Namsos, fikk Iren Hasfjord denne meldinga. «Du får ikke spille mot Namsos for da må vi ordne med en ekstra dusj!» Skuffelsen var stor. Det måtte da vel finnes dusjer i Namsos?

Jeg spilte selv på dette laget som vant cupen det året. Blant oss var Iren, uredd og med full fres enten det var i gymmen, i friminuttene, og ellers der en kunne sparke ball. Sannheten var nok at hun var en bedre spiller enn de aller fleste av oss.

Iren var en mange rundt omkring på landsbygda eller i byene som var med på å brøyte veg for kvinnefotballen.

På 1970-tallet var gjennomgangstonen at gutter og mannfolk var skapt for fotballen. Ingen vil bry seg om kvinnefotball. Den holdninga dukker opp av og til. Senest denne uka fra Jahn Ivar «Mini» Jakobsen. Han mener det er galt at de kvinnelige landslagsspillerne skal få like mye i lønn som landslagsgutta fra fotballforbundet.

Han om det. Heldigvis er det de færreste som tenker slik innen norsk idrett i dag, men noe av «gammelkaillsyndromet», som Jakobsen målbærer, henger igjen i slitte garderober.

Fredag sparkes fotball-VM i gang. Jeg gleder meg, men ergrer meg hvorfor ikke forbundet og Ada Hegerberg ikke klarer å snakke sammen. Vi trenger vel verdens beste fotballspiller mot Nigeria? Tenk deg Argentina uten Messi?

Historien viser at fotballkvinnene, som i andre idretter, måtte kjempe for å få lov til å utøve sin sport. I dag hopper kvinnene like langt som mannfolkene. Når det gjelder å være tøff nok på banen, er det mannfolkene som oftest går i bresjen for pysekorpset. Som det brasilianske stjerneskuddet Neymar som under siste VM innførte rulling på banen som en egen grein. Noen tok tida. Totalt lå han på gresset og hylte i 14 minutter.

Ligger ei dame nede, da er det som regel alvor.

La oss skru tida tilbake noen år. Vi skal enda lenger tilbake enn til 1991 da kvinnene omsider fikk sitt første VM. Vi skal til året 1977 hvor to overhallajenter i langfriminuttet gikk til administrasjonsbygget på «Sletta» for å møte fotballformann Frank Jensen. På hans kontor sto Iren Hasfjord og Anne Mari, med pikenavnet Solum. Budskapet var enkelt. De ville ha et damelag i Overhalla IL.

En framsynt idrettsleder tok dem på alvor og handlet. Nå avdøde Bjørn Lyster sa ja til trenerjobben, og ballen rullet fort. Jenter fra hele Overhalla syklet til Svenningmoen for å trene. Noen opp til 12 kilometer – én veg. Iren hadde bare rundt sju-åtte kilometer – én veg. Etter noen år ble de kretsmestre.

Iren stakk til Namsos, som satset enda mer seriøst på damefotballen. Ferden gikk videre til BUL hvor hun spilte i den historiske, første landsomfattende 1. divisjon for kvinner i 1987. Hennes karriere var innholdsrik. Hun spilte på øverste nivå for forskjellige klubber, og avsluttet karrieren i 1992. Da var hun 29 år gammel og kunne blant annet se tilbake på en cupfinale. Nå er det oldgirls som gjelder.

Iren har fortalt at hun har ristet av seg episoden med dusjen i Namsos. Hun har opplevd så mye glede gjennom idretten. Disse minnene sitter.

Samme sesong som Iren forlot Overhalla i 1981 ble det født ei jente på tampen av året. Hun fikk navnet Gunhild – hun skulle bli en glitrende fotballspiller som fikk oppleve både OL og VM som norsk landslagsspiller. Gunhild Følstad har legendestatus i namdalsk fotball. Overhallajenta vokste opp med at det var helt naturlig å trene og spille sammen med jenter.

Iren måtte klare seg med oss gutta.