Spaltisten:

Våre nye frontkjempere

NAMDALSAVISA

«Vi mottar dødstrusler hver dag»

«Jeg blir avkledd i sikkerhetskontrollen hver gang jeg flyr»

«Når jeg deltar i demonstrasjoner, kommer politiet og plager familien min og kundene mine neste dag»

«Vi blir arrestert når vi protesterer mot myndighetene»

«Politiet velter folk ut av rullestolene sine for å skremme andre fra å delta i demonstrasjoner»

«Organisasjoner som støtter kampen for abortrettigheter, mister statsstøtten»

Disse sitatene stammer fra en konferanse jeg var på for europeiske frivillige organisasjoner i Bucuresti, Romania i forrige uke. De forteller hver sin historie fra virkeligheten til de som kjemper for sosiale rettigheter og menneskerettigheter i land som Romania, Serbia, Polen, Slovakia, Storbritannia og Irland. De er representative, ikke bare for disse enkeltpersonene og deres kollegaer, men også for den generelle situasjonen i disse landene, i nabolandene og i EU, både øst og vest for Brüssel.

Møtet med Europas hverdag blir stadig hardere. Målinger fra den internasjonale organisasjonen for sivilsamfunnslovgivning, ICNL viser at det bare er Afrika sør for Sahara som har flere land med sivilsamfunn i tilbakegang enn Europa. Alt fra demonstranter til hjelpeorganisasjoner angripes og hindres i arbeidet sitt. Flere forfølges og straffes. Mange blir utsatt for svertekampanjer og negative, falske nyheter. Utsatte grupper som kvinner, LHBTQI og flyktninger tråkkes ned.

Politiske ledere som statsminister Viktor Orbán i Ungarn, president Milos Zeman i Tsjekkia og innenriksminister Matteo Salvini i Italia fører troppene gjennom kontinuerlige angrep på frivillige organisasjoner og aktivister. Zeman kaller organisasjoner som hjelper landets fattige for «blodigler som suger penger ut av statsbudsjettet». Orban minner om at ingen har stemt på noen frivillige organisasjoner, men derimot på han. Salvini ber bistandsorganisasjoner betale den italienske staten en avgift på 55.000 kroner per flyktning de redder ut av drukningsdøden i Middelhavet.

Det ryster mitt verdensbilde. Jeg har vokst opp i et Europa som ble bygd opp, ikke ned. Jeg har opplevd å være en del av et europeisk fellesskap godt tjora fast i rettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Med innbyggere som blir satt i stand til å tenke selv, svare og reagere.

I mitt liv med Dagsrevyen som primære informasjonskanal har jeg riktignok fått med meg Palme-mordet, Ceausescus herjinger, borgerkrig i Jugoslavia, IRA-bomber i Belfast, nynazister i Norge, 22. juli, løpende flyktningkriser og andre, grusomme angrep på, og tilbakeslag for, enkeltmennesker, rettighetene og sikkerheten vår og samfunnsutviklinga. Men Europa har håndtert disse med utgangspunkt i et slags felles verdigrunnlag. Bevisstheten om at en samfunnskontrakt er brutt, fordømmelsen av bruddene og gjenoppbyggingen av det ødelagte har samla oss og trøsta oss i en tro på at det meste av utviklinga tross alt går framover. Med tida kom det ikke noen ny Ceausescu. Det sprenges litt færre bomber i Belfast. Vi begynte å straffe nynazister. Og vi svarte 22. juli med roser og kjærlighet til hverandre.

Jeg redd for at vi stopper her. Jeg får stadig større problemer med å si at Europa er best på fred, sikkerhet og menneskerettigheter. For mange som jobber for det motsatte, og de får for lite motstand. – Det pågår en krig i Europa nå, sa president Luca Jahier fra Europas økonomiske og sosiale komite EESC under konferansen. – Den handler om å ødelegge Europa og dets mulighet til å utvikle velfungerende demokratier.

Jeg er også redd for at Norge stopper her. For selv om vi ikke har så mange politikere som kaller folkets valgte representanter for blodigler eller ministre som straffer folk for deres hjelpeinnsats, så har vi noen av de samme tendensene her som i resten av kontinentet. Også her har vi grupperinger som ikke er interessert i dialog og samfunnsdebatt, men i å ødelegge denne. Også her opplever lovlige demonstranter å bli utsatt for svertekampanjer, sist representert ved en sak om avføring på maskiner ved en lovlig demonstrasjon mot vindmøller.

Spillet om Europa står nå, og det er ikke de gode som leder. Men de gode slutter likevel ikke å kjempe. Da jeg nylig var på en konferanse i Bucuresti, så jeg at det ikke er de som får dødstrusler som trekker seg tilbake. Det er ikke de som blir velta ut av rullestolen som holder seg hjemme neste demonstrasjon. Og det er ikke de som blir strippa på flyplassen som slutter å reise på viktige konferanser. Disse menneskene tørker blodet. De kler på seg igjen og kommer seg ut av fengsel, klare til å fortsette jobbe for et bedre samfunn, fordi de har opplevd på kroppen at det trengs, ikke minst for andres del.

Alle de som står på barrikadene for oss er våre nye frontkjempere. Vi skylder dem å ikke gi opp, men å gjøre vårt for å bidra til å ta vare på våre demokratiske verdier og rettigheter. Både sør og vest for Brüssel, både nord og lenger nord for Sahara.