«Den har vært min private hule, hvor jeg har tatt meg friheter til skamløst å ha plakater av både Jon Snow og Tom Hardy på veggene»

NAMDALSAVISA

Bannskapen ljomer veggimellom i ettromsleiligheten i Bergljots gate. Tidsoptimisten har nok en gang feilberegnet kraftig, og kan ikke forstå hvorfor det skulle ta så enormt lang tid å pakke ned ting og tang i esker. Hvordan i all verden det plutselig skulle ta en hel dag å vaske tjue kvadrat? Tjue kvadrat! Jeg sparker lilletåa i bokhylla, og mister det jeg holder i hendene med et brak. Bannskapen fortsetter.

For femte gang i mitt liv bærer det til med pakking, vasking, stabling … og bannskap atter en gang. Den første gangen, var jeg 16 år og oppriktig talt ikke klar for å deise ut av reiret. Hvorvidt en var klar eller ikke var imidlertid ubetydelig, for Namsos og videregående skole ventet. Tre år senere var det et litt mer frivillig flyttevalg som sto for dør. Et etterlengtet byks mot Trondheim, trøndernes hovedstad. Og jammen, 10 år senere, er postadressen fremdeles Trondheim. Dette, til tross for at jeg har bodd på fire forskjellige steder – eller fem, om en skal telle med leiligheten jeg veldig nylig har flyttet flesteparten av eiendelene mine inn i.

Sånn helt uoffisielt sett kan en tenke at en flytteprosess inndeles i fire ulike faser:

1. Lykkelig uvitende

Du begynner å pakke ned i esker, kaster noe og sorterer. Her er du fremdeles intetanende om dagene som venter, og optimismen er stor. Det er jo så fint å få gå gjennom det en eier og har? Få ryddet opp, kastet noe og gitt diverse til Fretex. Ja, bevare meg vel. Samtidig er det jo rent emosjonelt å komme over artige kort med bursdagshilsener, notatene og skribleriene jeg iherdig rablet ned på sykepleien, takkekort fra søskenbarnas barns dåper og andre duppedingser jeg ikke ante jeg hadde.

 Jo da. For all del. Hyggelige kort og bilder blir bevart med omstendelig mine, mens notatene fra sykepleien får reise sin egen sjø på hodet og ræva oppi søppelkonteineren. Det får da være måte på. En kan ikke samle på alt heller. Sistnevnte kunne imidlertid ikke ha vært i mine tanker idet diverse uleste kokebøker havner i flytteesken.

«Ja ja, alt kommer for en dag», ler jeg for meg selv idet jeg sporer opp fire savnede brødskiver bak skapet under brødristeren. Det verste er at de har holdt seg godt også. Brødskivene på flukt havner utvilsomt som topp tre på lista av gjenoppdagede ting, i tillegg til et gigantisk påskeegg og et helt lager av single sokker.


2. Styrkeprøven

Diverse møbler må nedmonteres, for så å bæres ut i bil. Eskene også. Fornuftig stabling er viktige stikkord. Fem-ti rolige kjøreturer mellom utflytningsobjekt og innflyttingsdestinasjon for dermed å måtte bære alt ut igjen. Dette er MYE tyngre enn du tror, og jeg er innser at jeg ikke er så sterk som jeg har gått rundt og innbilt meg. Blåflekkene dukker opp som perler på en snor, i likhet med trangen til å gråte panikktårer.

3. Skrubb og gnu!

Hele leiligheten må vaskes, skrubbes og rengjøres. Dette tar sånn cirka en halv dag mer enn hva jeg hadde tenkt på forhånd, men er både frustrerende og tilfredsstillende på en og samme tid. Største utfordring: Blåsjampo-flekkene på flisene i dusjen. Største overraskelse: at den virkelig bra sjampoen faktisk lar seg fjerne.

Et sted mellom fase tre og fire, finner undertegnede det for godt å tømme en halv flaske Salmiakk over gulvet i dusjen, får påfølgende kortvarig åndenød og må ringe Giftsentralen. Dramatikken avtar etter noen timer, og fase fire inntas med jubelrop og sentimentalitet i salig Bridge-blanding.

4. Målgang

Du er ferdig utflyttet og ferdig vasket – hurra! Det eneste som gjenstår nå, er å levere nøkkelen til utleier – som med 90 % sannsynlighet kommer til å trampe inn på nyvasket gulv med ikke-nyvaskede sko.

På god vei over det metaforiske målområdet, er det tusen tanker som dukker opp. Dette muligens som et resultat av at den utilstrekkelige tida underveis i flytteprosessen, satte kjepper i hjulene for å dvele ved sentimentaliteter rundt ethvert klesplagg eller eiendel. Det å ha bodd på et bestemt sted over flere år, kommer jo alltid til å være en del av historien din – enten du vil det eller ei. Festene, oppturene, nedturene og de spesielle øyeblikkene. Jeg sparer meg selv for å tenke utdypende på hvor mange timer jeg har tilbrakt i sofaen, hvor mange ganger jeg har deiset borti møblementet eller hvor mange jeg har snakket høyt til meg selv.

Årene i ettromsleiligheten kommer alltid til å huskes som ei fin tid. Den har vært min private hule, hvor jeg har tatt meg friheter til skamløst å ha plakater av både Jon Snow og Tom Hardy på veggene. Jeg har rukket å bli godt vant til å bo 3 minutter unna jobb, og til å løpe 60-meteren i hastig tempo forbi legevakt og pasienthotell hver eneste dag. Men alt har en ende, og som med de aller fleste flytteprosesser – går også denne over i en ny fase i livet.

Fase fem?