NA-spaltisten

Jakten på den store hendelsen

Bilde: 

NAMDALSAVISA

Vi lever i ei tid hvor ting helst skulle ha vært gjort i går, og alt du skriver, leser og gjør, skal dokumenteres og rangeres. Og ikke minst presenteres. Det er liksom et evig jag, og ofte tar jeg meg selv i å glemme hvor mye jeg setter pris på de små tinga rundt meg. Som student begynte jeg å like søndagene. Sove helt til jeg våkner av meg selv, steke egg til frokost og bruke lang tid, og bare ligge å lese en bok hele dagen. Det føles godt å være så til stede, kjenne den sprø skorpa på brødskiva, den iskalde appelsinjuicen og den hverdagslige lyden av biler som kjører forbi i gata, alt dette som jeg ellers aldri tenker over midt i all travelheten.

For kall meg gjerne rar, men jeg liker at ting er enkelt og fint. Vanlig. De som kjenner meg, vet at du ikke trenger å bruke hundrevis av kroner på en bursdagsgave til meg eller lage en ni-retters middag for å imponere meg på kjøkkenet. Det er verdens største klisjé, men de små tingene – som det jo faktisk er flest av – er oftest de tingene som det er lettest å ta for gitt. Varm kaffe om morgenen, rent vann i springen, nytt sengetøy, en luftetur med hunden, en nattaklem, speileggene i stekepanna og så videre.

Jeg husker at Ole Giæver sin film Fra Balkongen gjorde sterkt inntrykk på meg. I traileren sier han dette: «Æ bor i verdens rikeste land. Det e få reelle bekymringa. Men det e også langt mellom de store følelsan.» Og selv om jeg verken har hus, bil eller barn enda, så kjenner jeg meg litt igjen. Det er de store tingene jeg venter på, hendelsene som skrives i kalenderen med tykk penn og utropstegn. Dagene som er fulle av fyrverkeri, stemning og latter, prestasjoner, applaus og noen ganger tårer. Hendelsene som vi pleier å si at virkelig betyr noe: dåp, konfirmasjon, julefeiring, vitnemålsutdeling. Men tiden går jo uansett, og øyeblikkene blir bare borte, både de store og små. Hvorfor bruker vi så mye tid på å vente og lengte?

Da jeg gikk på ungdomsskolen gledet jeg meg sånn til å komme på videregående, bli stor og kjenne hvordan starten av voksenlivet var. Forelske meg, drikke alkohol. Men så havnet jeg på videregående og det ble lenge mellom de store hendelsene. Dagene luktet kantinemat, viskelær og Facebook. Hvorfor kunne jeg ikke bli ferdig med videregående NÅ? tenkte jeg, for jeg ville begynne å leve, flytte til byen og skaffe meg et kult liv. Men så kom siste skoledag, og lufta gikk litt ut av meg. Plutselig innså jeg at ingen av dagene i dette klasserommet ville noen gang komme tilbake igjen. Jeg hadde brukt hele videregående på å lengte etter framtida, tenke at snart, snart blir livet spennende.

Det er skremmende å tenke på at noen ting gjør vi for aller siste gang. Læreren som sier takk for i dag til klassen sin, og som aldri skal stå foran den samme klassen igjen, studentene som går ut av universitet for siste gang, mammaen eller pappaen som synger den ene, spesielle nattasangen til barnet sitt for siste gang, foreldrene som spiser middag med tenåringen før flyttelasset til studiebyen skal kjøre av sted. Greia er den at du vil knapt tenke over at det er den siste gangen – helt til den dagen det ikke er noen flere ganger. Og til og med da vil det ta litt tid før du innser det.

Da jeg bodde i Oslo, skjønte jeg åpenbart ikke hva som betydde mest for meg. Jeg vinglet rundt fra den ene festen til den andre, løp fra den ene jobben til den andre, og trodde at det viktigste var å lage flest mulig planer, jakte på flest mulige eventyr. Snakke med flest mulig mennesker. Da jeg kom hjem til lille Leksås, og den eneste lyden jeg hørte, var kubjellene eller pappa som fylte termosen med varm saft, innså jeg hva som egentlig betyr noe for meg. Jeg kan stå opp, gå en fjelltur, spise middag og legge meg. Og det er søren meg noe av det beste jeg vet i hele verden!

For hvis jeg hele tiden går rundt og venter på de store hendelsene – ferieturen i sommer eller studiet jeg skal begynne på i høst – glemmer jeg hva jeg gjør i dag, her jeg sitter, akkurat nå. De enkle tingene som at jeg liker å jogge alene i skogen mens jeg hører på musikk, kjenne blodet pumpe rundt i kroppen og at refrenget kommer akkurat idet jeg runder en sving og sola blender meg i fjeset, da er jeg så underlig glad for å være til, at jeg har en frisk kropp. Mens jeg beveger meg, kan jeg tenke på brødskiva med brunost jeg skal smøre meg når jeg kommer hjem, den varme dusjen jeg gleder meg til og et stort glass med melk. Og akkurat i det øyeblikket trenger jeg ikke å tenke så mye mer.