NA-SPALISTEN

Er du homo eller?

NA-SPALTIST: Marte Volden  Foto: Privat

NAMDALSAVISA

I den siste tiden har sosiale medier vært preget av regnbuens farger. Farger for mangfold og frihet til å være den man er. I år var det rekordoppslutning i Oslos gater under Pride-paraden. Barne- og familieministeren stilte ikke, men over 50.000 andre gikk i paraden mens det firedoble heiet i solidaritet fra sidelinjen.

Jenta mi kommer ofte hjem fra barnehagen med nylakkerte negler. Det gjorde gutten min også før han begynte på skolen. Kjempestolte begge to, men kun med kommentarer rettet til den ene. Kommentarer sagt med «glimt i øyet» om gutten kanskje var homo siden han syntes det var så stas med farger på neglene. Kommentarer vi som guttens foreldre ikke nedverdiget oss å svare på.

For hva var det egentlig å svare på? Og HVA hadde man sagt om et av barna var homofil? For det første ville jeg syntes det var utrolig kjipt om et av barna oppfattet foreldrene sine som mennesker som hadde et problem med hvem de forelsket seg i. At det i det hele tatt skulle være en «big deal».

 Dette med en «big deal» skjønner jeg dreier seg om det større bildet – også kalt samfunnet, men for meg er det største ønsket at mine barn blir mennesker med gode holdninger. Og en tillitt til at de er gode nok som de er. Opplever de i tillegg kjærlighet er det supert, være seg han og han, hun og hun, han og hun, henne og han.

Det er ikke bare hovedstaden som preges av regnbuens farger. Resten av landet slenger seg også med – og vi kan nok spørre oss hvorfor det fortsatt er nødvendig å markere mangfoldet – for nødvendig er det. Vi skal ikke lengre tilbake enn syttitallet hvor homofili var forbudt. Tenk det da, forbudt å elske et annet menneske. Selv er jeg heterofil – og til dags dato har jeg aldri måtte presentere meg eller bekrefte mine preferanser i valg av partner.

Det oppleves ofte slik i møte med mennesker med annen legning enn meg selv, at det må nevnes, presiseres og bekreftes. Etter min mening en invadering i andre menneskers privatliv. For det endrer jo fortsatt ikke mennesket, individet og dets holdninger og resurser i samfunnet og i livet. Vi berømmer unge jenter og gutter som står fram.

Vi synes de er så tøffe og modige, men det er jo vi som ikke aksepterer at andre legninger er vel som normale og handler om så innmari mye mer enn preferansen til kjønn. Det er i bunn og grunn ikke disse jentene og guttene som en gang for alle kan rive veggene av dette berømte skapet. Det er samfunnet som må gjøre den jobben.

Vi preger forhåpentligvis generasjoner etter oss i større og større grad. At over femti tusen går i Pride-paraden og sosiale medier på verdensbasis fargelegges av regnbuens farger for mangfold og frihet, bidrar til at det blir bedre. Det blir bedre å tørre å være seg selv i en åpen verden fri for lukkede dører. Så som han sa – selveste kongen:

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre»