Kløkt eller forfølgelse

FOR EGEN REGNING
NAMDALSAVISA

I dagens opplyste samfunn er noe av det verste du kan gjøre å ta deg en blås eller krysse riksgrensa for å bunkre noen struter snus.

I andres øyne er du uheldig hvis du blir tatt i 93 km/t i 80-sonen av nærpolitiet, som du nesten aldri ser lenger, mens du med de samme øynene er en tufs hvis du røyker.

Ser du en kar med en sneip, skal han ifølge statistikken ikke ha vært på en eneste krevende forelesning i hele sitt liv. Da utenom de han har fått rent privat av sin bedre halvdel.

Hun røyker hun også. For røykerne finner som regel hverandre. I vårt opplyste samfunn er det aksept for å hakke på røykerne. Selv dyktig arbeidsfolk kan risikere jobben om de fyrer på en sigarett på tjenestereise på Finnmarksvidda.

Huff, hvor slemme kan vi ikke være med hverandre?

Jeg røyka i ungdomsårene, sluttet da jeg ble pappa for første gang, men grep da begjærlig snusdåsen. Snusleppa forsvant da jeg i et øyeblikk av besluttsomhet kasta snusdåsen ved fergeleiet på Hofles for omtrent fem år siden.

Rettere sagt; for omtrent 13 kilo siden, som snedig nok plasserte meg i en stadig voksende gruppe i samfunnet. Vi som snuser på overvekta. Det er heller ikke bra for idealbildet av Emma og Lucas Nordmann.

Jeg er sjeleglad for at jeg er nikotinfri selv om jeg i svake stunder kan finne på å savne kaffekoppen og Prince. Men oppe i dette er jeg glad for en masse andre ting også. Blant annet det å kunne sette pris på folk som røyker eller i dem som i et svakt øyeblikk kan kjøpe et par joggesko på Steinkjer.

Det finnes mange som har hatt stor betydning for samfunnsutviklinga og hvordan hverdagen ble, eller er, for hver enkelt av oss. Tre av dem kan jeg løfte fram nå. Avdøde jusprofessor Asbjørn Kjønstad og sosialminister Tove Strand Gerhardsen (Ap), som redet grunnen for røykeloven og fikk satt de første tiltakene ut i livet.

Senere kom statsråd Dagfinn Høybråten (KrF) på banen og slokket den ene sigaretten etter den andre med en utvidet versjon av røykeloven i hånden.

Noen ønsket at Høybråten heller holdt en bibel i hver hånd i stedet. Etter hvert ble det så mange som ville korsfeste ham, at han måtte ha to livvakter i alpinbakken under familieferien.

Hva så med sjefen sjøl? Bondevik. Han ble småsnurt da han ikke fikk smatte sigaren på sitt eget kontor. Skulle han valgt en annen statsråd?

For Høybråten viste ingen nåde. I dag takker vi alle Dagfinn for hans standhaftighet.

Før viste ikke røykere hensyn til andre. Nå er situasjonen snudd på hodet, og slik skal det være.

Mandag denne uka innskjerpet svenskene røykeloven til at det blant annet blir forbudt å røyke ute på offentlige plasser. Våre politikere vil nok følge etter. Nå skulle en vel tro at for miljøet sin del hadde det vært langt bedre å nekte de svette og forurensende cruiseskipene adgang til kystarmene våre.

Innskjerpinga er vel et ledd i å fjerne bildet av røykere blant barn og ungdom enn miljøaspektet. En skal være maks uheldig for å bli skadet av passiv røyking ute i det fri.

Det skal helsemyndighetene ha. De har lyktes med å få nordmenn til å røyke langt mindre. Helsegevinsten er enorm og det har vært gode kampanjer utenom det å sette folk i gapestokken. Pluss at det har blitt svindyrt å kjøpe tobakk.

En av landets mest opplyste var avdøde statsviter og professor Frank Aarebrot. Han tok landet med storm med tv-foredraget «200 år på 200 minutter».

Ordflommen krevde sitt. Bergenseren måtte naturlig nok ha pauser. Fram med sigaretten. Så, ukorrekt og så befriende rett på samme tid.

Lev vel med hverandre!