Spaltisten

Luftetursekk savnet

«Hvor er ryggsekken?», «Har ikke du den?», «Nei, jeg trodde du hadde den?». Akkurat sånn en ferie bør starte.

Bilde: 

NAMDALSAVISA

Dagen starta klokka 05:00 på Malerhaugen i Oslo, men noen få timer senere står jeg, kona og vår to år gamle datter på Namsos lufthavn. Widerøes direktefly Oslo-Namsos er himmelsk for oss småbarnsforeldre som skal hjem på ferie. Flyskammen har vi utsatt til noen får satt opp bussforbindelse (eller flere tog) fra Værnes til Namdalen igjen. På flyturen fikk vi hjelp av ei snill flyvertinne som henta plaster til dattera som følte seg kvalm, og syntes det gjorde litt vondt i pekefingeren også. Plasteret hjalp mot begge deler. Grunnet tett tåke fikk dessverre ikke flyet landa i Namsos på første forsøk. På andre forsøk gikk selve landinga fint, men turbulensen var ikke så populær hos hun minste, så vi brukte opp alle flysykeposene på seteraden vår.

Vi går sist av flyet, og tenker at det nå endelig er ferie. Det viser seg å være feil. I ankomsthallen (eller rommet?) oppdager vi først at konas mobil ligger igjen på flyet. De hjelpsomme bakkemannskapene rykker ut, og mobilen blir hentet ut fra flyet. I det vi laster bagasjen inn i bilen oppdager vi at vi også mangler en sekk. Jeg løper tilbake inn på flyplassen og informerer om at «Eh, hei. Det er oss igjen.», og innser at vi er i ferd med å bli en parodi på en vimsete småbarnsfamilie. Denne gangen er det en beige Fjellrevensekk som er gjenglemt.

Det gis beskjeder over walkie-talkier, men flyet er allerede fylt opp, og den stakkars flyvertinnen rekker ikke finne sekken før flyet må lette, og vi ser flyet med sekken sette kurs mot Oslo.

I sekken ligger alt teknisk som vi trenger til ferien, både babycall, mobilladere, konas ebok og laptopen jeg tenkte å bruke for å skrive ferdig en bok samme helg. Jeg hører med han i skranken, og får to nummer jeg kan ringe. Jeg er optimistisk, men får også et viktig tips: Sørg for Guds skyld at noen henter sekken ut av flyet og får sendt den oppover med et annet fly. Hvis ikke vil den havne inn i den fryktede, enorme bagasjemølla på Gardermoen. Dette er en fredag, og i verste fall vil ikke sekken komme til Namdalen før om en uke, og da sammen med en klekkelig fraktkostnad. Det passet veldig dårlig sammen med ferieplanene.

«Det lander et fly i Namsos i 18-tida i dag. Ringer du disse numrene kan det være mulig å få sekken fraktet hit med det flyet.» Jeg aksepterer utfordringen.

Jeg ringer det første nummeret, og det viser seg å ikke være i bruk. Auda. Neste nummer er til den fryktede generelle bagasjehåndteringen på Gardermoen. Det er nettopp denne malstrømmen jeg ikke ønsker at sekken skal havne i, men jeg ringer dem allikevel.

Det viser seg å være en feil med telefonsystemet deres, så samtalen avsluttes automatisk når jeg velger alternativene for å få snakke med et menneske. Dette kan bli en lang dag. Heldigvis klarer jeg til slutt å lure meg inn til å få snakke med et menneske ved å gå via den engelske telefonmenyen. Ett steg nærmere.

Men hun kan ikke hjelpe meg. I stedet får jeg beskjed om å registrere den tapte sekken på en nettside og be en liten bønn om at den blir innlevert, og kaaanskje en gang i framtiden … Det er helt uaktuelt, men jeg takker, for dette virker å være det hun har mulighet til å gi meg. På tampen får hun allikevel en idé, og gir meg et nummer til noen som i hvert fall kan fortelle hvor flyet (og kanskje sekken) befinner seg nå. Jeg får nytt håp, og ringer dem.

De forteller at flyet med sekken dessverre ikke skal tilbake til Namsos i dag. Det har allerede dratt videre fra Gardermoen, og flyr nå mot Mosjøen, og skal deretter turnere Vestlandet resten av dagen. Men: De sier de kan høre med noen kollegaer som vet om det ble levert ut noen gjenglemt bagasje fra flyet da det landet. Hvis sekken ble tatt ut av flyet der, har den nok allerede forsvunnet i bagasjebyråkratiet. Jeg venter i spenning på at han skal ringe tilbake, og biter negler.

Bingo! Det ble ikke levert noen gjenglemt bagasje fra flyet. Det betyr at det fortsatt er håp! Men det betyr også at sekken nå flyr over hodene våre, på vei til Mosjøen.

Jeg får igjen et nytt nummer. Denne gangen er det en mann på flyplassen i Mosjøen som plukker opp telefonen og han virker oppriktig interessert i å hjelpe meg. Han forstår situasjonen, men selv om han kan hente ut sekken, vil det dessverre ikke hjelpe. Det går nemlig ingen fly fra Mosjøen med kobling til Namsos i overskuelig framtid. Akk så nært.

Men vent! Han sjekker litt mer, og jeg hører han taster febrilsk på maskina si. For samtidig som mitt fly lander i Mosjøen, lander også et annet fly. Dette andre flyet har Trondheim som neste stopp, og rett etterpå går dagens siste fly fra Trondheim til Namsos!

Begge jubler, og jeg får høre den beste setningen jeg har hørt på lenge: «Æ ska sørge for at sekken din kommer sæ på dét flyet.»

Lenge leve det å kunne få snakke med et menneske. Og lenge leve det at det fortsatt finnes noen som har tid og anledning til å gjøre noen unntak for å hjelpe andre. Etter å ha reist Oslo-Namsos-Oslo-Mosjøen-Trondheim-Namsos lander sekken og alt innholdet på Namsos flyplass rett før klokka 18 samme dag. Jeg tror innholdet må ha fått en form for linie-behandling slik det ble flydd fram og tilbake over hodene våre. Det er i hvert fall enda mer dyrebart enn det var da vi glemte det på flyet den morgenen.

Tusen takk til flyplasshjelperne rundt om i landet som hjalp oss å få tilbake sekken, slik at vi kunne starte ferien. Det er slike små hjelpeaksjoner i hverdagslivet som gir meg tro på mennesker og framtida. Folk er som oftest rausere enn systemene de jobber i. God sommer!


skrevet av Egil Aslak Aursand Hagerup.

Bor på Malerhaugen i Oslo. Jobber med å utvikle programkonsepter i NRK, og er aktuell med boka  «Norske Standarder: En endelig avslutning på meningsløse diskusjoner», og en historie i Donald Duck.  Alltid fra Sørsida i Overhalla.