Hva kjennetegner en kommune med god demensomsorg?

Politisk forankring nødvendig

Innspill

Demenstilbud: Oppsummeringsmessig vil jeg si demensomsorgen i de trønderske kommuner viser den er i positiv utvikling, men variabel og kapasitet kan mangle, skriver Reidar Tessem. 

NAMDALSAVISA

Kommunene i Trøndelag skal ha ros for at utviklingen i tilbudet for personer med demens og deres pårørende, har vært positiv de siste årene. Nasjonalforeningen for folkehelsen har etter min mening bidratt til denne positive utviklingen. Når dette er sagt, er det fortsatt manglende kapasitet på mange tjenester, og søkelyset bør rettes mot i hvilken grad kommunene er forberedt på den økningen som er foran oss.

Demensbegrepet omfatter flere typer demens, blant disse er Alzheimer den mest kjente og utbredte. Den har sitt navn etter den tyske legen Alois Alzheimer, som første gang beskrev Demenssymptomer hos Frankfurteren Auguste Deter for 118 år siden. Siden 1901 har det ikke lyktes å finne den basale årsak, og dermed en kur, for sykdommen

Nasjonalforeningen for folkehelsen er en interesseorganisasjon for mennesker med demens, dermed faller det naturlig at denne har interesse av hva som rører seg, rent politisk, rundt demens i fylkets 48 kommuner; ikke minst med tanke på den forestående valgkamp. På statlig nivå arbeides det i disse dager med en tredje nasjonal demensplan (den første fikk vi i 2015), noe som er av interesse for de 80 000 som på landsbasis er rammet av sykdommen, av hvilke omtrent 7000 utgjør den trønderske andelen.

Tilfanget på 10 000 i året, i underkant av 2000 i Trøndelag, kan også regnes med å øke. For selv om tilveksten av personer med demens flater ut i befolkningen, vil både landet og kommunene i Trøndelag få et økende antall personer med demens de nærmeste årene, på grunn av økningen i antall eldre. Dette som følge av at risikoen for sykdommen øker med alderen.

Hva sier så gjeldende nasjonale demensplan (Demensplan 2020) om hva som i dag er god demensomsorg i en kommune? Stikkord i denne sammenheng er: Et mer demensvennlig samfunn; eget hukommelsesteam; tidlig diagnostikk; oppfølging etter diagnose; aktivitet og mestring; pårørende- og brukermedvirkning; dagaktivitets- og avlastningstilbud og sist, men ikke minst, tilstrekkelig sykehjemskapasitet.

Kommunene må altså kunne tilby et bredt og individuelt tilrettelagt tilpasset tilbud, hvis også er smidig gjennom demensforløpet (Gjennomsnitt 8–10 år). Helt sentralt her står, etter min mening, fastlegene og hukommelsesteamet (Demensteamet/koordinator). Teamet opptrer både i diagnostiseringen og i oppfølgingen. Sistnevnte oppgave krever at teamet så tidlig som mulig kommer i kontakt med nye pasienter og deres pårørende. Tall viser at opp mot 90 prosent av kommuner i Trøndelag har Hukommelsesteam/koordinator.

Det er essensielt for arbeidet disse gjør, at det foreligger en politisk forankret demensplan i kommunen. Mange kommuner har denne innbakt i andre plandokumenter, men etter min mening er det å foretrekke at demensplanen er særskilt. Steinkjer kommune har en forbilledlig handlingsplan som grunnlag for sitt arbeid, men tilhører dessverre et mindretall, da en gjennomgang av kommunenes hjemmesider viser at kun en tredel har en egen plan.

Men all den tid demens forblir en uhelbredelig sykdom, er samspillet mellom pasient og samfunnet for øvrig av viktighet for et så godt som mulig sykdomsforløp.

Tiltaket Et Demensvennlig samfunn, initiert av Nasjonalforeningen for folkehelsen, sikter seg spesielt inn på at frontpersonalet i servicenæringen får den nødvendig kunnskapen. Tatt i betraktning at 60 prosent av alle personer med demens bor hjemme, og daglig er avhengig av servicenæringen, er dette et viktig tiltak. Av Trøndelags 48 kommuner, har kun 18 kommuner inngått avtale med Nasjonalforeningen om opplegget. Her mener jeg det er mye å hente. Pårørende skoler og avlastningsplasser er stort sett på plass, og fra 2020 er alle kommuner pålagt og ha tilbud om dagaktivitet til hjemmeboende.

Det skal både gi personer med demens et godt tilbud, samt avlastning for pårørende. Min erfaring er at her kan Inn på Tunet-gårder, gi et godt og personsentrert tilbud, som et supplement til kommunenes egne institusjoner. I dag er det bare Steinkjer og Namsos som har Inn på Tunet avtaler. Etter min mening bør flere kommuner undersøke dette alternativet.

For en sykdom, som ikke har en egen kur, er det dokumentert at fysisk aktivitet blir spesielt viktig, både forebyggende og som tiltak i sykdomsperioden. Alle bør ha en Aktivitetsvenn. Tall viser at under halvparten av trønderske kommunene har avtale med Nasjonalforeningen for folkehelsen om dennes opplegg eller opplegg gjennom frivillighetssentralen.

Statistisk sentralbyrå (SSB) offentliggjorde i juni sin årlige oversikt over antall disponible institusjonsplasser og sykehjemsplasser i kommunene. Sammenlikner vi 2015 med 2018, har antallet disponible plasser, for både institusjon og sykehjem, samlet blitt redusert i Trøndelag. Mest for antall disponible sykehjemsplasser. Levanger kommunene har redusert antall disponible sykehjemsplasser med hele 29 plasser i perioden 2015 -2018. Jeg mener dette er en meget uheldig og uønsket utvikling. 20 mars 2018 uttalte fagdirektør Marit Dypdahl Kverkild hos fylkesmannen i Trøndelag til Trønder – Avisa, at denne debatten ofte dreier seg om omsorgsboliger eller sykehjemsplasser. Hun sier, – omsorgsboliger kan ikke erstatte sykehjemsplasser. Det er forskjell i hvor mye tilsyn du får i en omsorgsbolig og på et sykehjem. Noen er faktisk så syke at man må passe på dem hele tiden. Hun påpeker også forskjellen i lovverket mellom de to boformene for eldre. Dette mener jeg er kloke ord som veier tungt.

Det er gledelig at nærmest hundre prosent av kommunene har hva vi kaller Demensomsorgens ABC på plass. Det handler om kompetansen i kommunene og er helt grunnleggende for en god demensomsorg.

Oppsummeringsmessig vil jeg si demensomsorgen i de trønderske kommuner viser den er i positiv utvikling, men variabel og kapasitet kan mangle. Mye av gjennomgangen har jeg, foruten på egen kunnskap, bygget på kommunenes hjemmesider. Disse viser seg imidlertid å være av svært variabel karakter, og kan være lite opplysende. Dette bør påpekes og rettes opp, slik publikum blir riktig orientert.

Når det gjelder selve tilbudet har jeg pekt på, at en politisk godkjent demensplan samt at hukommelsesteamet/demensteamet/koordinatoren, sammen med fastlegene, er planken i det kommunale tilbudet. Jeg vil også hevde at kommunene må utvikle et bedre direkte tilbud til selve personen med demens, brukerskole/samtalegrupper. Deres stemme må komme fram mer direkte enn i dag. Tydeligvis er det svært få kommuner som har dette?

Jeg er bekymret for utviklingen når det gjelder antall sykehjemsplasser. Omsorgsboliger, lovgivningen sier dette tilbudet er som å bo hjemme, kan ikke erstatte utbygging av et nødvendig antall sykehjemsplasser. Reduksjon av antall sykehjemsplasser kan ikke fortsette, ros til kommuner som heller øker. Namsos står oppført med en økning på 12 plasser og Malvik med 7.

Neste nasjonale demensplan bør ta opp nødvendigheten av at kommunene utvikler GPS løsninger. Det vil, i tidlig fase, gi personer med demens en ny frihet. Samtidig vil Kristiansand kommune fra 2020 få landets første demenslandsby. De har fått inspirasjon fra Nederland. Selv om dette i framtiden kan bli en realitet i flere kommuner, er det viktig trønderske kommuner griper dagen i dag og inngår samarbeid med Nasjonalforeningen om Et demensvennlig samfunn. Lokalsamfunnet må satse alt på å bli et samfunn for alle, også et demensliv skal leves best mulig i egen kommune.