FOR EGEN REGNING

Bli-lysten er undervurdert

GLEMT: Arbeidsplasser for å skape bolyst har vi plenty av i Ytre Namdal, men vi mangler nok en del på å skape den viktige bli-lysten. ILLUSTRASJONSBILDE 

NAMDALSAVISA

Brutto tilflytting for regionen med mål om pluss 1.000 arbeidsplasser var i perioden 2010 til 2018 på hele 5.174 personer. Problemet er at det i dag er bare vel 300 tilbake – over 4.700 har flyttet ut i samme periode.

Vi snakker altså om Ytre Namdal-regionen med kommunene Nærøy, Vikna, Bindal og Leka. Mediene har i flere år brakt gladmeldinger om veksten i distriktet, der i første rekke havbruksnæringa omsetter for snart ti milliarder kroner årlig. Næringslivet skriker etter arbeidskraft, det er mangel på botilbud for tilflytterne og målet om 1.000 nye arbeidsplasser virker høyst realistisk.

Men – det er altså et stort men. Tallenes tale er klare: vi sliter med å få tilflytterne til å bli!

Tallene jeg refererte til innledningsvis er det Namdalskysten næringsforening som har skaffet til veie gjennom sine konsulenter. Tallene omfatter også intern flytting mellom kommunene. For mange er det kanskje overraskende at alt ikke er så rosenrødt i Trøndelags sterke vekstregion likevel.

Vi har ei utfordring minst like stor som jobben med å få 1.000 arbeidstakere med sine familier ut hit, nemlig kjempejobben med å inkludere dem. En del innflyttere jeg møter har med sine historier gitt meg en gryende mistanke om at alt ikke er helt som det burde være.

Jeg vet om en godt kvalifisert person sørfra som endelig fant sin drømmejobb i Ytre Namdal for to-tre år siden. Alt svarte til forventningene med arbeidsplass, trivelige kolleger, botilbud, natur og aktivitetstilbud.

Men, etter snart tre år var personen ikke en eneste gang invitert heim til noen, verken til middag eller en hyggekveld.

Vi mennesker er forskjellige. Noen er mer utadvendte og tar selv kontakt, andre er introverte og mer avventende til å oppsøke nye bekjentskaper. Jeg tror heller ikke manglende inkludering er et namdalsk eller ytternamdalsk fenomen. De fleste av oss går stadig sjeldnere på impulsbesøk. Ikke uten en konkret invitasjon på telefonen – eller aller helst på sms, så vi slipper å snakke.

Noen etterlyser møteplasser i Ytre Namdal. Og jo da, vi mangler nok en utpreget kafekultur her. I Rørvik er vel det nærmeste vi kommer en kultur for å gå ut en kveld og kose seg sammen med venner.

Folk som vurderer flytting til Ytre Namdal savner dessuten skikkelig informasjon på nett om tilbudene distriktet har. Det mangler en samlet informasjon om lag, foreninger, friluftsliv, museer, kino, konserter og kulturtilbud generelt.

Alt dette kan være med på å skape den mye omtalte bolyst og blilyst. Bolysten tror jeg ikke er noe stort problem, blilysten er nok dessverre en større utfordring.

Den daglige blilysten må vi nok skape selv, både vi innfødte og innflytterne. Det er snakk om å ta kontakt, involvere og inkludere.

Som forelder møter du sikkert nyinnflyttede foreldre på sidelinja når barna deres spiller fotball eller håndball. Eller ventende når ungene er på dans- eller korpsøvelse. Dere hilser, kommer i hyggelig prat og synes kanskje det nye bekjentskapet virker både spennende og trivelig.

Så inviter dem heim eller gå på besøk selv da!

Nei, vi har en veg å gå der. Jeg er ikke noe bedre selv, erkjenner jeg glatt. Likevel bør vi ta dette temaet på alvor og gjøre noe for å skape en bedre inkludering og dermed øke blilysten. Næringsliv, politikere og vi andre må lete etter forslag på løsninger.

Møteplassene mener jeg ligger der gjennom lag og foreninger. Aktivitetstilbudene er også på plass. Det omtalte kunstgalleriet kan bli et positivt supplement. Kan fadderordninger – slik vi har på skolene – være en ide på arbeidsplassen eller i sangkoret? Jeg vet ikke, men det gjør forhåpentligvis noen andre.