NA-SPALTISTEN

Jo, det er en skam å snu!

  Foto: Ingvild Hegge Eriksen

NAMDALSAVISA

Jeg var nitten og hadde fått meg sommerjobb på Snøheim turisthytte, hvor det lusker moskus rundt hytteveggen og Snøhetta ligger der for å både beskues og bestiges. Hver dag kom den gule skyttelbussen kjørende. Sekker og folk ramlet ut for å klatre opp på dette fjellet. Og hvis dagen du har planlagt et halvt år fram i tid, er tåkefylt med regn i lufta, skal du da snu? Sette seg på den skranglete skyttelbussen og fraktes ned til E6-en igjen?

Det som ikke var med i beregninga, var at jeg hadde hatt kraftig lungebetennelse denne sommeren. Dermed ble jeg lenket til en stol på plena hvor jeg fikk lest ut halve bokhylla mi. Med andre ord hadde jeg knapt trent før denne sommerjobben.

Etter noen uker med servering og hyttevask på Snøheim, fikk jeg besøk av ei venninne. Vi hadde avtalt å gå over Snøhetta og ned til Åmotdalshytta for å overnatte før vi gikk tilbake til Snøheim igjen. Først måtte vi lytte til erfarne fjellfolk – sjefen min mente vi tok et dårlig valg, men vi ville til toppen så vi skravlet oss oppover steinura på vei mot Snøhetta. Sikten var det så som så med, og jo nærmere toppen vi følte vi var, jo flere personer møtte vi som var på vei ned. Fordelen med dårlig vær, er at du aldri vet når du kommer fram, og plutselig sto vi der og var rimelig sikre på at vi var på toppen. Folk, derimot, var det lite av. Fulle av endorfiner bestemte vi oss for å fortsette over ryggen – det var jo planen – og ned til Åmotdalshytta.

Men fornuften innhentet oss da jeg kastet et blikk ut i ingenting hvor bratte stup forsvant ned i tåkehavet. – Skal vi kanskje snu? spurte jeg venninna mi, og vi trakk oss tilbake og gikk ned den samme veien som resten. Tilfeldigvis går det an å gå ned til en annen hytte også – Reinheim – så vi kom oss ned dit hvor vi gjorde et tappert forsøk på å spise opp kiloet med poteter og kjøttkakene som moren til venninna mi hadde sendt med. Alle våte klær hang til tørk mens vi sov tungt på et firemannsrom med to nederlendere.

Neste morgen våknet vi til skyfri himmel og avtalte at vi skulle gå til Snøhetta sammen med dem. Så var det nok en gang opp i steinura. Jeg gikk bakerst med den ene og peste meg gjennom typiske samtaleemner som jobb, studier og hjemsted. Jeg har aldri slitt så mye med å forklare hvor Grong ligger som da. Aldri i livet om jeg skulle fortelle disse kjekkasene at jeg hadde hatt lungebetennelse for kort tid siden. Nei, jeg skulle bare følge på, gå i hundre og helvete oppover mot toppen, pauser var det ikke snakk om, og jeg lurte opp til flere ganger på hva som får mennesker til å frivillig opparbeide seg så mye blodsmak i munnen. Hodet mitt føltes som en kampestein og jeg måtte til slutt sette meg ned, le litt og bortforklarte det med at jeg måtte ha «energipåfyll».

For hva slags pingle er det som klager på litt sykdom når den ene nederlenderen hang fjellskoa rundt halsen og gikk barfot hele veien? Da snakker vi høy smerteterskel – eller en trang til å føle naturen på kroppen, bokstavelig talt. Han bare trakk på skuldrene og smilte hver gang folk spurte om han trengte plaster.

Videre gikk det i ett, og vipps var vi på toppen, smilene gikk nesten rundt, hvilken følelse! Hele Dovre lå under oss og vi kunne endelig knipse i vei. Flirfulle innså vi at ingen ville tro på at vi har vært på det samme fjellet to dager på rad – vi hadde ingen bildebevis fra dagen før!

Heldigvis for meg var det bare nedoverbakker igjen, som det stort sett er når du står på toppen av et fjell. Så jeg slapp å bekymre meg for å høres ut som en kolsrammet pasient som aldri har vært over tregrensa før. Vi gikk i solsteiken helt til vi kom til et stikryss. Her skulle jeg og venninna mi fortsette ned til Snøheim, mens guttene skulle tilbake til Reinheim.

Jeg og venninna mi lo litt, så på hverandre, og en av oss sa: – Det gikk jammen fort på vei opp steinura. Vi bruker vanligvis å ta en del pauser, fotografere litt...

Turfølget vårt vekslet blikk, og måtte medgi at tempoet oppover mot toppen var mye høyere enn de også var vant til. – Vi gikk fort fordi vi trodde dere var sånne som bare gikk og gikk.

– Men vi trodde jo dere var sånn?

– Nei, nei, vi tar også masse pauser.

Skammen fra forrige dags fiasko ble erstattet av en solid dose stolthet. Jeg hadde klart å holde på hemmeligheten om at jeg hadde hatt lungebetennelse. Hva gjør du ikke for å imponere folk i fjellet? Jeg måtte bare bryte et par fjellvettregler først og godta litt for mye blodsmak i munnen. Det var jo ingen sak!