UT PÅ TUR: Å være ute er et fast innslag når Georg Bondø og Ragnhild Tessem (nummer to fra venstre) er hos Anne Ovidie Hagerup (til venstre) på dagtilbudet «Inn på tunet». Wenche Moa er frivillig hjelper.  Foto: Bjørn Tore Ness

Inne på tunet er det en menneskerett å få være seg selv

Det er lov å ha en dårlig dag, men i selskap med Anne Ovidie og Wenche blir det mest artige kommentarer, trivsel og masse fliring.

Anne Ovidie Hagerup på Grande gaard er ikke bare vertinne for laksefiskere. Hver tirsdag tar hun også imot ei gruppe mennesker som har fått diagnosen demens. Grande gaard er tilknyttet «Inn på tunet»-ordninga som er et dagtilbud til denne gruppa. Noen har fått tilbudet via Namsos kommune, andre er der i privat regi.

Starter med kaffe og småsøtt

– Vi starter dagen med noe småsøtt og en kaffekopp, sier Anne Ovidie som sitter med gjengen sin rundt kjøkkenbordet på Grande gaard.

Det vil si, det er ikke helt riktig. For Anne har allerede hentet brukerne i Namsos og kjørt dem til heimgården på Sørsia. Hver tirsdag tilbringer gruppa fem timer sammen med Anne Ovidie Hagerup og Wenche Moa som er frivillig fra Øysletta sanitetsforening.

– Da jeg skulle hente Georg (Bondø, red.anm.) i dag, gikk vi forbi en gapahuk som heter skravlekroken. Mente du ikke at jeg passet inn der? spør Anne og ser skøyeraktig på Georg som sitter ved enden av bordet.

Georg Bondø nikker. Han har lært å sette pris på at skravla til Anne går. Og blir det for mye prat, melder han seg ut ei lita stund.


Anne fortsetter:

– Og i dag kjørte vi over nybrua i Namsos. Du var med på å bestemme at den skulle bygges, Georg. Husker du ikke da du og Odd Einar Dørum (tidligere Venstre-leder, red.anm.) var på Klompen og så utover Namsos? Da sa du at her skal vi ha ei ny bru? Du er nærmest nybruas far, du Georg.

Georg selv sier ikke så mye. Han drikker kaffe og hører tålmodig på kvinnfolkene som skravler. Men når det blir snakk om en fugl de så på vegen, som det er mye av i Vikna, kommer det plutselig:

– Jeg er egentlig viknaværing jeg. Så fortsetter han å drikke kaffe.


Aktiviserer demente – gir pårørende en avlastning

«Inn på tunet Norge» er en interesseorganisasjon som ble stifta 15. mars 2016. Flere av gårdene som er med, har organisert dagtilbud for mennesker med demens-diagnose og kognitiv svikt.

  

Følger opp brukeren heime

Hukommelses-teamet i Namsos består av to damer som jobber én dag i uka. Da har de til gjengjeld det veldig travelt.

 

Skrev doktoravhandling om dagtilbud

– Det er viktig å se mennesket før sykdommen

Gunn Eva Solum Myren ved Nord universitet har skrevet doktoravhandling om temaet «Dagtilbud for personer med demens som bor heime. Dagen i dag kan bli vår beste dag!».


Dagsformen avgjør

De har utrettet mye på turen opp til Overhalla. Foruten å se på den noe uvanlige fuglen – som Wenche googler seg fram til heter storspove – har de sett på laksefiskerne som står i elva. Og de har sett på alle de vakre blomstene som står langs vegen.

– Wenche rev av bladene på en prestekrage og sa «elsker, elsker ikke», men hun var uheldig med den, gitt. Heldigvis er Ragnhild (Tessem, red.anm.) veldig god til å trøste, flirer Anne.

Når hun går over til å snakke om at de passerte Furre, og at de der kom inn på Furre-raset som gikk i 1959, våkner Georg.

– Du har tidligere fortalt meg at du som avismann kom til rasstedet før massene hadde stabilisert seg. Kan du huske det, Georg? spør Anne, men i dag har ikke Georg det minnet like klart for seg. Andre dager kan han huske mer. Det er i grunnen dagsformen som avgjør – og det er helt greit.

Ragnhild har strikkinga mellom hendene. Hun har ikke glemt gamle kunster, og når Wenche sitter ved siden av og hjelper, går det greit.

HJELPER: Ragnhild Tessem (til venstre) hjelper gjerne Anne Ovidie Hagerup med å dekke bordet til middagen.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

– Men du Ragnhild, det er egentlig for varmt å strikke med hvitt ullgarn om sommeren. Til neste gang du kommer, skal jeg få tak i noe bomullsgarn i en fin farge. Det vil du vel like? spør Wenche.


Barna satte ned foten og forlangte at mamma skulle undersøkes

– Jeg merket ingen ting. Det var barna våre som satte ned foten og forlangte at mammaen skulle undersøkes av lege.


Ragnhild sier verken ja eller nei, hun fortsetter med sitt til planen for dagen ramses opp:

Siden det er en fin dag, skal de være mye ute. De skal gå til linåkeren og se den i full blomstring. Så skal de til Galleri Buret og se på Joralf Gjerstads kunstutstilling. Det bygges en båt på gården, og de skal se på hvordan det går med den. Mat skal det også bli, og i dag er det rømmegrøt med «bliddji», som Wenche sier. Uttrykket utløser en diskusjon rundt bordet. Hvor stammer uttrykket fra og er det noen som har hørt det før? Men nei, vi er mer vant til uttrykket grøtpinne eller saltmat, blir vi enige om.

Startnummeret til Northug

Så forsvinner Anne plutselig. Hun kommer igjen med et startnummer hun har fått av skiskytteren Emil Hegle Svendsen som var gjest på gården for noen uker siden. Hun skal ha det i samlinga sin, sammen med startnummeret til Petter Northug og medaljene hans.

– Tenk, jeg presset på meg startnummeret til Northug, men fant fort ut at jeg nok er mer brystfager enn han, ler Anne og skjenker mer kaffe til dem som vil ha.

Samtalen penses inn på skigåing. En husker godt at de gikk på ski til skolen og sier at det skjer ikke i dag. Nei, i dag blir ungene heller kjørt i drosje hvis de ikke kan gå, sier hun og rister litt oppgitt på hodet.

FLOTT SKUE: Linåkeren på Grande gård står i full blomst, og er et flott skue.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Det er på tide å gå ut i sola en tur. Anne og Wenche tar Georg og Ragnhild under armen og bestemmer at linåkeren kan være første stopp. Den står i full blomstring, og det er blått i blått bortover åkeren. Det er et vakkert skue.

– Er det ikke fint? spør Anne og Ragnhild nikker. Det er veldig fint. Anne forteller at når blomstene faller av, blir det igjen en liten knopp og den kan man spise hvis man har treg mage.

En egen ro

De snur seg mot sola. Sommerdagen er vakker, sola skinner og fuglene kvitrer så fint. Det er en egen ro over landskapet.

– Kanskje vi skal ete grauten ute i dag? spør Anne og damene nikker. Det høres bra ut.

Men tilbaketuren blir litt lang for Georg. Vel tilbake til hovedhuset, vil han inn igjen. Dermed endres planene i en fei, og det serveres rømmegrøt og saltmat ved kjøkkenbordet i stedet.

– Likte dere grauten?

– Å ja, sier gjestene og roser serveringa.

– Det er bare å eta. Det er mer graut og mer pølse, frister vertinna, men både Ragnhild og Georg klarer seg med én porsjon. Så er også rømmegrøt mektige saker.

SERVERING: Georg Bondø og Ragnhild Tessem blir servert deilig middag av Wenche Moa.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Opplegget varierer fra tirsdag til tirsdag, og tilpasses både vær og dagsform. Noen ganger synger de, og i dag stemmer alle i «Mellom bakkar og berg». Det går bra med teksten også, nesten.

Gulrotslang neste gang

– Neste gang, når NA ikke er her, skal vi gå på slang i åkeren til naboen. Da skal vi stjele gulrot, sier Anne hemmelighetsfullt og legger til at da må de ha noe kjøttmat til middag. Gulrot rett fra åkeren er himmelsk godt tilbehør.

– Er det greit for deg det, Ragnhild, med gulrotslang neste gang? vil Anne vite.

– Det har jeg ikke hatt tid til å tenke på, svarer Ragnhild.

Hun har ikke spist opp grøten sin ennå og er opptatt med det.

GODBIT: Hunden på Grande gaard har funnet ut av det er en godbit stukket til seg under bordet hvis den oppsøker Georg Bondø.  Foto: Bjørn Tore Ness

 

Hunden på Grande gård kommer inn på kjøkkenet. Den er høyt elsket av alle brukerne, og de lyser opp når den dukker opp.

Men så forsvinner den under bordet og dukker opp foran føttene til Georg.

– Si meg Georg, pleier du å gi den mat? spør Wenche.

– Det hender ja, medgir Georg uten videre.

– Ja ha, så det er derfor den alltid kommer til deg, ja. Da var det mysteriet oppklart, utbryter Anne og Wenche og får seg enda en god latter.

Å være vertskap for «Inn på tunet-gjengen» byr stadig på nye overraskelser, og også på mange trivelige stunder og gode øyeblikk med noen som trenger dem.