NA-spaltist Sigmund Kveli:

Min drøm er ikke så urealistisk som den kanskje kan se ut som

NAMDALSAVISA

Å skrive stil var ikke det store marerittet for meg da jeg gikk på skolen. Jeg fant ut at stilskriving egentlig bare handlet om å lage historier av de fantasiene som levde sitt viltre liv bak min kvisete panne. Jeg skydde analyseoppgaver, og søkte meg mot fortellingene. Problemet var at jeg ofte rodde meg så langt ut i fantasien, at det ble litt for langt tilbake til en logisk landing. Dermed måtte jeg av og til ty til den enkleste løsninga. Den som læreren sikkert hadde sett så mange ganger før. Etter at spenninga var bygd opp gjennom flere håndskrevne sider, kladdet med blyant og ført inn med Pelikan fyllepenn, så endte det opp med setninga «så våknet jeg, og jeg forsto at det bare var en drøm». Ferdig! Karakter Mg, med lærerens røde bemerkning om at den slutten hadde jeg brukt i et par stiler tidligere også.

Å skrive denne spalten minner mye om stiloppgavene fra ungdomsskolen. Her har jeg også en innleveringsfrist, krav om best mulig rettskriving og helst et innhold som er leseverdig. Her bestemmer jeg tittel og tema selv, innenfor maks 4500 tegn. Det er rammene. I dag må jeg på det sterkeste beklage at jeg faller tilbake til ungdommens synder, men denne gangen avslører jeg med en gang at det dessverre bare er en drøm.

Jeg har få likhetstrekk med Martin Luther King jr., både i utseende og personlighet, selv om sola de siste dagene har utliknet fargeforskjellen noe. Men i likhet med han kan jeg også si at jeg har en storslagen drøm om framtida. Den handler om Bygde-Norge. I vårt demokratiske land er det flertallet som bestemmer. Det skal vi være glade for. Min drøm er at flertallet i Norge «one day», som Martin sa, ønsker vekst og folketallsøkning i distriktene, og er villige til å bruke penger for å få det til. Tenk om byfolket kunne tenkt at dersom vi bedrer kommuneøkonomien til små utkantkommuner, og gir større handlingsrom til lokalpolitikerne, så vil det bli mindre køer, renere luft, bedre plass på T-banen og bussen og kanskje lavere bokostnader for dem selv.

Jeg drømmer om et politisk vedtak på at alle statlige arbeidsplasser som ikke må være i de store byene, blir fordelt ut over hele landet. Noen hevder at kompetansen ikke finnes utenfor byene. Jeg er ganske sikker på at bygdefolks hoder har minst like stor kapasitet til å tilegne seg nødvendig kompetanse som byhjernene. Kanskje kan kreativiteten som til daglig berger småbedrifter og lokalsamfunn ute i periferien på den måten komme hele landet til gode.

I drømmen finnes gode utdanningsinstitusjoner spredt ut over hele landet. Statusen ved å jobbe på mindre læresteder øker stadig på grunn av at det er disse skolene som har mest ressurser, og de beste resultatene. At lønna også er høyest på de små studiestedene tiltrekker seg de beste lærekreftene, og etter positive opplevelser i praksisperioden.

Det blir stadig flere unge som etablerer seg i distriktet. De finner kjærligheten og får fire barn hver, for det er trygt og enkelt å være småbarnsforeldre på bygda. I hvert fall etter at den nye barnehagen kom på plass.

Det er ikke rart at ungdommene ser lyst på framtida etter at studielånet ble nedskrevet kraftig på grunn av at de har bosatt seg i en utkantkommune. De føler seg hjemme i det kreative miljøet hvor de er i ferd med å skape arbeidsplasser både for seg selv og andre. Med den bredbåndshastigheten som leveres i den rolige utkantkommunen, er det ingen sak å delta på møter hvor som helst i verden, via videooverføring. Stadig flere bedrifter blir skapt, og det blir fort behov for å ansette flere personer i firmaene. Da er det godt å vite at arbeidsgiveravgiften er fjernet i alle kommuner som har et folketall på under 20 000 innbyggere.

I drømmen min får dessuten alle kulturhus i distriktene statlige overføringer som gjør at lokale kulturutøvere kan leie sal, scene og øvingslokaler til meget hyggelige priser. Kulturskoleplassene er også kraftig sponset, så det kryr av unger som synger, spiller og leker seg til selvtillit og tro på egne prestasjoner. Den kommunale barne- og ungdomspsykologen ble oppsagt på grunn av manglende oppdrag, men heldigvis fikk hun kjøpt småbruket hun alltid hadde ønsket seg. Dermed kan hun livnære seg på sauehold, og de enorme fjellbeiteressursene i bygda blir endelig benyttet igjen.

Vi sier ofte til ungdommene våre at de må følge sine drømmer. Vi sier også at drømmer kan bli realitet. Min drøm er ikke så urealistisk som den kanskje kan se ut som. Det eneste som må til er at mange nok vil det samme som meg.