NA-spaltist:

Hvorfor jeg reiser langt

  Foto: Privat

NAMDALSAVISA

Om du leser avisa, er det uunngåelig: Midt imellom alle tips om hvor du finner sand i Kroatia, hvilke øyer i Hellas som er fri for norsk arbeiderklasse og hvilken perle tyske oppdagere ennå ikke har funnet i Spania/Italia/Portugal, vil du finne kommentarer om at du må bli hjemme. Det koster miljøet for mye med alle disse flyreisene våre, derfor må vi forsøke å begrense både lengden og hyppigheten på dem.

Sist hørt fra Aftenpostens spaltist Knut Olav Åmås. Han bor og jobber innenfor Oslos innerste ring og ber folk fly mindre. I tillegg er han på Norgesferie i år, og anbefaler alle å gjøre det samme. Utgangspunktet hans ligner utgangspunktet til mange som kritiserer våre reisevaner: At vi reiser fordi det gir status.

Å reise er en konkurranse, skriver Åmås. Det har han godt belegg for i en verden hvor folk gjerne tar en dupp i en radioaktiv innsjø i Spania for å få et bra bilde på Instagram eller gjør dype innhugg i både lommebok og politisk integritet for å fly businessclass ned til Dubai og kjøpe billige merkeklær og champagne som naboen ikke har råd til.

Dagens reisefortellinger minner om nettdebattens endeløse overlevering av overfladiske budskap ingen egentlig har reflektert særlig dypt over, men som gir en slags tilhørighet og identitet. Vi overleverer reiseminner til hverandre fra selfiestang til selfiestang. Vi drømmer kanskje om å ha oppdaget en sjelden skatt, men prioriterer å vise at vi er på de stedene folk i vår krets anerkjenner som bra. Vi står ikke og poserer foran kuppelen på Firenzes katedral fordi vi har satt oss inn i hvilken enorm bragd Brunelleschi gjorde ved å konstruere den, men fordi den er det mest gjenkjennelige beviset for at vi har besøkt byen. Vi tar oss ikke tid til å studere hele freskomaleriene i det Sixtinske kapell, vi tar bilde av fingeren som møter fingeren, for da vet alle hvor vi har vært.

Men må det være sånn? Er det dette det eneste oppdraget Norwegians dreamlinere sender oss ut av landet på?

Helt siden den britiske poeten Lord Byron hevdet at han oppholdt seg i «det autentiske Italia» tidlig på 1800-tallet, har folk reist for å skrive hjem om det, hevder idéhistoriker Magnus Helgerud i boka «Si meg hvor du reiser og jeg skal si deg hvem du er». Også han faller ned på at reising handler om status. Også han konkluderer med at vi må reise kortere. Boka er en underholdende og treffende satire over oss kultursnobber som tror våre reiser er bedre enn andres, men overser lett at reiser kan være både utviklende og inspirerende for oss.

Det er her jeg begynner å tenke på mine egne reiser. Hvorfor reiser jeg? Hva har jeg igjen for de reisene jeg har gjort i mitt liv? Og hva vil jeg oppnå med å fortsette å reise?

Som barn gråt jeg et par bitre tårer over manglende charterferie til Magaluf eller Ayia Napa. Mine foreldre var av typen som satte meg og broren min i bilen og kjørte oss på det som virket som endeløse turer sørover med stopp for å vise oss stavkirker, helleristninger, vikingskip og spektakulære utsikter. Vår familie tok fly til Oslo, Paris og Roma, hvor mamma stilte meg opp foran Munch, Matisse og Michelangelo mens hun forklarte meg hva jeg så på. Hvor pappa dro meg med rundt i endeløse ruiner i 40 grader pluss mens han forklarte hva slags betydning de enkelte steinene hadde i historien.

I dag er jeg glad for at det var akkurat disse reisene vi var på. Det er ikke sikkert jeg alltid hørte etter, men noe sitter ennå. Det er det samme noe som gjør at jeg oppsøker kirker, museer og ruiner i dag og vet hva jeg ser på. Og som gjør at jeg drar min egen sønn inn foran Munch, Matisse og Michelangelo. Barn trenger å oppleve ting med kroppen sin for å lære og å forstå. De trenger å se, ikke bare lese.

Også for meg er reiser en jakt på nye inntrykk. Som forfatter og skribent lærer jeg aldri så mye som når jeg er på reise et sted og observerer folk, hus og skikker som er litt annerledes enn de jeg har rundt meg i hverdagen. Det gir nytt perspektiv på både hjemme og borte. Ny forståelse av at verden er mer enn man tror, at folk eksisterer utenfor klisjeene. Paradokset er vel også at reiser hjelper oss å forstå hva det er vi ødelegger om vi ødelegger miljøet.

Når sønnen min kommer tilbake på skolen til høsten, får han ikke lov til å fortelle om ferien sin fordi det kan skape skiller mellom de som har råd og ikke råd til å reise. Jeg forstår intensjonen, men syns også det er synd. Mennesker har alltid vært på reise, og vi har alltid delt det vi så med hverandre. Hvorfor skal ikke barn lære at det de har opplevd har verdi, at den verdien må deles? Gir vi ikke da inntrykk av at det bare er status vi er ute etter, slik Åmås sier.

Problemet med ferieturer er ikke at folk reiser på dem. Men at de har glemt hvorfor. Jeg tror ikke på å anbefale folk å slutte reise, men jeg tror på å reflektere mer over hva vi vil ha igjen for de klimakvotene vi benytter oss av.

Jeg håper ikke svaret er et Instagrambilde.