Ukeslutt

«Nå drar vi heim til norsk helsevesen»

Journalist Lena Erikke Hatland  Foto: BJØRN TORE NESS

NAMDALSAVISA

Jeg må nesten starte med å si at dette ikke kommer til å bli en ukeslutt av det morsomme slaget. Videre følger ingen flotte rim, artige ordspill eller en fiffig punchline. Men forhåpentligvis er den likevel verdt å lese.

Som så mange andre har jeg hatt ferie, og en av ukene med hvilepuls ble tilbrakt i Syden. Nærmere bestemt i et feriehus nært Alicante. Her kunne vi gjøre som vi ville som ellers bare 66-åringer kan. Vi kunne sove lenge uten å stå opp før sola for å legge håndkle på solsenga. Vi slapp å krangle med innpåslitne selgere på stranda. Vi kunne spise og drikke hva vi ville – når vi ville. Og ved bassenget kunne vi høre på så høy musikk som vi bare orket.

Å leie hus var rett og slett en herlig måte å feriere på. Men den siste dagen av ferien skulle vi kanskje ønske at vi bodde et sted hvor noen var ansatt likevel.

«Help».

Er det noen som roper, spør jeg fra solsenga jeg har tilbrakt det meste av uka i.

«Help!».

Vi ser gjennom hekken og inn til nabohuset. Der står det en mann i bassenget, med den bevisstløse kona si i hendene.

«Help!!»

Vi løper bort. Ringer ambulanse. Forklarer på stresset engelsk hvor vi er. De skal komme sier de, men legger på.

Vi starter livredning. Det kommer ingen. Vi ringer igjen, og de sier på nytt at de skal komme.

Etter 30 uvirkelige minutter er ambulanse og politi på plass. De går rolig fram til den eldre dama som ligger ved bassenget og nå har vært død i flere minutter. Mannen hennes snakker verken spansk eller engelsk. Og ingen prøver å forklare.

Tre timer etter ligger hun fortsatt der, og vi synes det er rart. Rart at ingen hadde flyttet henne, rart at ambulansen brukte så lang tid, rart at de ikke pratet med oss til de kom fram, rart at de ikke ga oss noen råd, rart at de ikke tok vare på han som så brått ble enkemann.

Og morgenen etter er vi sjeldent glad for å reise heim fra Syden. «Nå drar vi heim til norsk helsevesen», sa søstera mi, og hun kunne egentlig ikke sagt det bedre. Heim reiste vi med en sterk påminnelse om hvor heldige vi er som får bo akkurat der vi bor.