Spaltisten

Jeg reiser alene

  Foto: Privat

NAMDALSAVISA

Som lita jente hendte det ofte at jeg var så oppslukt eller begeistret over noe, at lykkerusen gjerne kunne ta helt overhånd. Som når noen fant på en lek som var ekstra gøy, når jeg fikk være lenge oppe, spise godteri når det ikke var lørdag – eller treffe igjen venner det var lenge siden jeg hadde sett.

Smilet gikk nesten opp til ørene, og sommerfuglene boblet i magen. En barnslig glede fri for både bekymring, ettertanke og tankespinn.

Sånn kan det best sammenliknes. Den følelsen jeg sitter med nå. Sommerfugler. Glede. Svært få bekymringer. Sola er i ferd med å gå ned over den kroatiske øya, og legger de sand-

fargede husene i et rødlig glødende lys. Hvor azurblått hav går over i kritthvitt brusteinsbelagt underlag, har jeg satt meg godt til rette. Dingler med beina ned mot det knallblå, uten å berøre vannoverflata. Torget dufter av lavendel og grillet fisk, og jeg lukker øynene. Summende stemmer høres fra ulike kanter, og jeg prøver å gjenkjenne de ulike språkene. En kurrende due traver forbi, og stiller seg like ved siden av meg på brusteinen. Jeg nikker uten å tenke meg om, og må le så den gamle fiskeren i båten like ved snur seg. Jeg nikker til han også. Er ikke dette livet, så vet ikke jeg.

Helt siden jeg satte meg på flybussen til Værnes klokka 04.45 for noen dager siden, har jeg vært fylt av en slags ro det er vanskelig å beskrive med ord.

En følelse av frihet, velbehag og bekymringsløshet jeg trolig ikke har kjent på siden barndommen. Jeg reiser meg opp fra havnekanten, og vet ikke helt hvor lenge jeg har sittet der. Og det er akkurat det som er så fint. Uten noe spesifikt mål eller mening, rusler jeg videre inn i gamlebyen på oppdagelsesferd. På barns vis og med barns oppriktige og ærlige intuisjon. Jeg går akkurat dit jeg vil, når jeg vil og trenger ikke tenke så mye mer utover dette.

Om noen hadde sagt til meg for noen år siden at jeg kom til å skulle reise på ferie alene, hadde jeg sikkert ledd meg skakk. Eller begynt å gråte av ren redsel. For for noen år siden hadde det nok vært uaktuelt. Nå derimot, i mitt tjueniende år, skulle jeg endelig være klar til å begi meg ut på eventyr i ingen andres selskap enn mitt eget. For i ren og skjær post-ferie-selvtillitsrus, og med sitat som «livet, det er nå!», «YOLO!» og «det er bedre å angre på noe en har gjort, enn noe en aldri gjorde!» i bakhodet, tok jeg en rask avgjørelse om å begi meg ut på soloferie.

«Stine har ingen pengar kvar, for disse har hun brukt på ny ferietur til Hvar». Min påståtte dumdristighet oppsummert av min bror. For når sant skal sies, er det bare en knapp måned siden jeg kom tilbake fra en aldeles fantastisk Kroatiaferie med mine single venninner. To utenlandsturer på en sommer var kanskje ikke i utgangspunktet inkludert i budsjettet, men... livet, det er altså nå. En vet aldri hva som skjer, så det er best å gripe sjansen når en kan.

På forhånd hadde jeg tenkt over ulike ting jeg ville gjennomføre på turen. Å dra på kafe, restaurant og bar alene blant annet, samt dra på oppdagelsesferd på steder jeg ikke var ved besøket for en måned siden. Jeg tvinger meg selv til ikke å la ørepropper med musikk eller lydbok ødelegge de mangfoldige sanseinntrykkene. På første restaurantbesøk alene, får jeg plass på et tiltenkt tomannsbord med utsikt over både folk og fe. De forbipasserende menneskene gløtter mot meg, og jeg gløtter tilbake. Lurer på hvem disse folkene er, hvor de kommer fra og hva de skal. Det å observere omgivelsene på denne måten samtidig som en nipper til et glass rosévin – det folkens, det må bare oppleves.

Jeg skal ikke lyge å si at jeg ikke savnet vennene mine flere ganger i løpet av turen. Men det er noe med innstillinga en har, og denne ferien er tross alt annerledes. Jeg slår lag med et par bergensere et par dager, og får dratt både på restaurant, strand og party i ekte Hvar-ånd sammen med dem. For en er ikke på Hvar uten å feste til det er morgen igjen, sånn er det bare.

På forhånd tenkte utfordringer som hvordan få smurt seg bak på ryggen med solkrem, det å ferdes alene midt på natta og det å gå fra eiendelene sine for å bade, løser seg på særdeles uproblematisk vis. Ikke mister jeg nøkkelen til leiligheten, og ikke blir jeg frastjålet så mye som en kuna.

Å reise alene på ferie er for så vidt ikke noen stor bragd i dagens samfunn, for veldig mange gjør det og veldig mange liker det. Mestringsfølelsen min er imidlertid himmelhøy, og gleden over å ha oppdaget at det å reise alene både er fantastisk og godt overkommelig, ubeskrivelig stor. Åpner ikke dette dører i både den og andre retninga, så vet ikke jeg hva som gjør det. Mon tro hvor ferden går neste gang.